fbpx Vannkunsten

Vannkunsten

Kanaler og private båtplasser mellom de nye boligene i Bjørvika  Fotograf: Jørgen Tandberg
Det nye boligprosjektet i Bjørvika er ambisiøst i materialbruken, og har generøse leilighetsplaner. Som urbant prosjekt kan man stille spørsmålstegn ved det figurative uttrykket.

Vannkunsten er det nye boligområdet i Bjørvika, som ligger mellom Munch Brygge/Lambda mot vest og Sørenga mot øst. Prosjektet er tegnet av det danske kontoret Tegnestuen Vandkunsten, og etter en detaljregulering, som så vidt jeg forstår, ble utarbeidet av A-Lab i 2012. Boligområdet grenser også mot den vellykkede nye plassen som ligger i forlengelsen av «Akrobaten», gangbroen over Oslo S.

Vannkunsten består av ni punkthus; massive, frittstående boligbygg. Hvert er organisert rundt en sentral trappekjerne som gir inngang til mellom to og åtte leiligheter per etasje, avhengig av størrelsen på leilighetene, og der de største leilighetene naturlig nok ligger på toppen. Bygningene er opptil åtte etasjer, altså høyere enn Munch Brygge og en god del lavere enn Barcode. Bruken av punkthus i planen skiller seg fra Sørenga, som i stor grad består av kvartalsbebyggelse, samt fra Barcode, som består av lamellbygg, altså lengre bygningskropper, ofte med mer enn én trappekjerne. Som plangrep har punkthus vanligvis en del for seg, i hvert fall om de er store nok; da får man lite fasade fordelt på boligareal, noe som senker byggepris og oppvarmingskostnader. Organiseringen rundt ett enkelt trapperom er også veldig fleksibel om man ønsker å skape leiligheter med mange forskjellige størrelser. I boligprosjektet Vannkunsten har nok strategien også vært at mindre bygningsvolumer - uten én tydelig orientering - skal oppnå en mer oppløst og uformell bystruktur mot sjøen. 

Et av flere små byrom med tilkomst til sjøen mellom bygningene Fotograf: Jørgen Tandberg

Kanaler og uformelle uterom

Siden klynger med punkthus ikke automatisk skaper hverken gateløp eller private bakgårdssituasjoner, slik man har i vanlig kvartalsbebyggelse, er man avhengig av å lage fine uterom mellom og rundt bygningene. Dette er her løst med kanaler som går helt opp til fasadene, og noen større mellomrom mellom bygningene, der man kan bevege seg ned til vannet. Kanalene gir enkelte av leilighetene i første etasje en egen privat tilgang til vannet med båtplass, så vidt meg bekjent en hittil ukjent privat luksus i Oslo sentrum. Arkitektene beskriver rotasjon og plassering av hvert bygg som nøye planlagt med tanke på solforhold; tiden vil vise hvor godt dette er løst. Generelt kan vi si at bygningsvolumene er størst og tettest mot nord, og prosjektet får dermed en naturlig nedtrapning mot sør og mot sjøen. Bryggesituasjonen rundt prosjektet gir tilbake den delen av sjøfronten som lånes fra byen.

Alle leilighetene har balkong, åpne kjøkken-stueløsninger, og god størrelse på hovedsoverommene. Det fremstår ikke som om man har ønsket å tyne kvadratmeterne. I tillegg har leilighetene «ekstra» kvaliteter som stuer over to etasjer og inntrukne balkonger som skaper glasshjørner i stuen. Det vitner om at fremtidige beboere skal ha både ønske om og kjøpekraften til å betale for disse kvalitetene – prisen ligger opp mot 153.000 kroner/m2 for enkelte av leilighetene. Allikevel er det særlig i materialbruken prosjektet fremstår ambisiøst, med skifer som luftet fasadekledning, samt eikedetaljer i vinduer og dører.

Fotograf: Jørgen Tandberg

Figurativ byplanlegging

Den tyske arkitekten og arkitekturteoretikeren Oswald Mathias Ungers skrev en gang at arkitektens kreative prosess bestod i å skape et sammenhengende og forståelig konsept for en ikke-sammenhengende og heterogen virkelighet: gjennom bruk av «bilder, metaforer, analogier, modeller, tegn, symboler og allegorier». Argumentet fra arkitekt Vandkunsten for bebyggelsesformen og uttrykket er her gitt som referanser til norsk tun-bebyggelse, samt til norsk natur. Denne blandingen av metaforer er ganske vanlig i slike prosjekter, og det tvetydige figurative med dette prosjektet er veldig tilstedeværende: man er usikker på om de skal ligne småhus som er blåst opp, kampesteiner, eller dyr med skjellhud. Å rendyrke én analogi ville gjort bygningene komiske; å blande metaforer gjør dem kanskje mer spiselige. Dette punktet - bygningenes udiskutabelt figurative uttrykk - er uansett polariserende. Flere jeg har snakket med beskriver bygningene som «stygge» nettopp på grunn av den antropomorfiserende effekten: altså at man tvinges til å lese liv inn i livløse objekter. Særlig på avstand, fra gangbroen mellom Sukkerbiten og Sørenga, fremstår bygningene som en litt snodig familie (eller «heksehus», som en bekjent kalte dem). De får meg til å spørre meg selv om hva slags uttrykk man egentlig ønsker på Oslo som by, og om idealet om den uformelle bystrukturen – som har fått råde en del år med lovnader om å være inkluderende – kanskje har nådd en slags endelig og litt uønsket konklusjon. At prosjektet har fått en så tydelig egenart gjør at man også setter spørsmålstegn ved Fjordbyen som helhet, et lappeteppe av gjenkjennelige enkeltprosjekter uten lesbar sammenheng, der nettopp det heterogene og rotete skal fremheves som et ideal. 

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.