1800-tallets renessanse

Wilhelm von Hanno – Arkitekt og tegner i Christiania
Nasjonalmuseet Arkitektur, Oslo
28. februar – 16. august 2020

Trefoldighetskirken er ett av hovedstadens mest imponerende byggverk, der den troner nederst på Hammersborg-høyden under sin enorme kuppel. Kirken ble bygd i årene 1850–58, i utgangspunktet etter Alexis de Chateauneufs tegninger. Wilhelm von Hanno (1826–1882) kom til Christiania som hans assistent i 1850, og da Chateauneuf (1799–1853) ble syk kort tid etter og reiste hjem til Tyskland, overtok von Hanno arbeidet. Byggingen var så vidt i gang, arbeidet tok åtte år, og derfor er det von Hanno som ga Trefoldighetskirken den formen vi kjenner i dag.

Praktstykket i Arkitekturmuseets utstilling er von Hannos akvarell og gouache av Trefoldighetskirken i snø, antagelig laget allerede i 1850. Det er en nydelig tegning med en husrekke på motsatt side av gaten (der den rivningstruede Y-blokken fortsatt står i dag), tegnet etter fantasien. I en annen tegning ser vi en mer nøktern husrekke, som skjerm foran Empirekvartalet. Wilhelm von Hanno var en fremragende tegner, og en vesentlig hensikt med Arkitekturmuseets utstilling «Wilhelm von Hanno – Arkitekt og tegner i Christiania» er å vise nettopp det. Utstillingen er kommet i stand fordi Nasjonalmuseet har fått hånd om et interessant utvalg tegninger fra von Hannos arkiv. Det gjør at dette ikke er en uttømmende utstilling om hans virke, men den er interessant nettopp fordi den viser den styrken arkitekten hadde som formidler gjennom tegningene.

Riktig nok hadde folketallet i Christiania steget fra 13 000 i 1814 til 34 000 i 1845, men sammenlignet med Hamburgs cirka 150 000 innbyggere, var det en småby. Heinrich Ernst Schirmer (1814–1887) kom hit på anbefaling fra kunstneren I.C. Dahl, som var professor ved akademiet i Dresden. Schirmer jobbet som byggeleder for Chateauneufs ombygging av Vår Frelsers kirke (Domkirken) på Stortorget da sistnevnte fikk oppdraget med Trefoldighetskirken. Han så den unge arkitekten von Hannos talent, og inngikk kompaniskap med ham i 1851. I løpet av 1840-årene hadde Schirmer etablert seg som arkitekt for en rekke viktige statlige byggeprosjekter. Norge var i personunion med Sverige, og byggeoppgavene var mange i en hovedstad og et land under oppbygging. Godt utdannede arkitekter var mangelvare, så det var ikke rart at Schirmer kapret den unge arkitekten da Chateauneuf hadde forlatt landet.

I årene frem til konkurransen om Grønland kirke i 1862, leverte de to partnerne en stor produksjon av offentlige bygninger, blant annet alle stasjonsbygningene på Hovedbanen, landets første jernbanestrekning mellom Christiania og Eidsvoll. Hovedbanen åpnet i 1854, og deler av de to kompanjongenes opprinnelige stasjonsbygning i upusset, rød tegl ligger fortsatt mellom Østbanehallen og den nyere Sentralstasjonen, Oslo S. Intet av dette er med i utstillingen. Heller ikke de mange bygårdene von Hanno tegnet i St. Olavs gate (flere av dem står fortsatt), er tatt med. En gård som er med, er «Hoppegården» (1858) vis-à-vis Kirkeristen i Karl Johans gate. Den tegnet han sammen med Schirmer, og den flotte fasaden er godt bevart. I utstillingen får vi presentert et fasadeprospekt som avviker fra det ferdige resultatet. Hoppegården ble reist etter den store bybrannen i april samme år. Den etterlot tre sentrumskvartaler i ruiner, og gjenoppbyggingen ga de to kompanjongene flere oppdrag. Det hører med til historien at utstillingen inkluderer en tegning von Hanno laget av en rykende branntomt. Den ble gjengitt i «Illustreret Nyhedsblad» kort tid etter brannen.

Men von Hanno er minst like kjent for bygningskomplekset på Grønland, med kirke, skole og kombinert brann- og politistasjon, bygd i årene 1864–69. Han vant arkitektkonkurransen i 1862, og seieren førte til et brudd mellom ham og kompanjongen Schirmer. I hvert fall antar vi det,– hva som forårsaket bruddet er det ingen som vet. Senere er det modernistiske Politihuset (1978, arkitekt: Telje – Torp – Aasen) kommet til, liggende fritt i grønndraget mot Schirmers Botsfengselet (1843–51). Botsfengselet var et epokegjørende bygningskompleks som ble skoledannende i sin tid, men det er von Hannos kompleks på Grønland som definerer området og knytter kontakten inn mot sentrum.

Tegningene av Grønland-komplekset viser hvilken eminent tegner Wilhelm von Hanno var. Han har en omsorg for datidens stilideal, men han sørget for å tilføre elementer som ikke er forventet, i arkitekttegninger. Se bare på fasade og snitt gjennom tårnet for Grønland kirke. For å vise skala har han plassert en håndverker som måler med lodd, i tårnet, og nederst i snittet, inne i kirkerommet, har han tegnet en figur som står og prediker. På tegningen til Norges geografiske oppmåling finner vi tilsvarende detaljer; for eksempel to kullkjørere som tømmer lasten sin i en kjellerlem foran inngangen. På snittet av sidefløyen ser vi tre menn som romsterer i biblioteket. Bygningen fikk fasade mot Slottsparken, og tegningene av bygget (innflyttingsklart i 1880), er det tredje, bredt presenterte prosjektet i utstillingen. I nyere tid er det like kjent som Kunstakademiets tilholdssted før institusjonen ble innlemmet i Kunsthøyskolen.  

«Historismen» er den lett nedlatende betegnelsen vi bruker om arkitekturen som formet 1800-tallet. Tidens arkitekter søkte inspirasjon i historien, og formet ulike bygningstyper som tolkninger av historiske stilarter som de mente passet til de respektive bygningstypene. Derfor ble kirker gjerne tegnet i nygotikk, mens rådhus ble tegnet i nyrenessanse. Stilvalgene skyldes at middelalderen ble sett på som kirkens og kristendommens storhetstid, mens renessansen var tiden for bystatenes fremvekst. Universitet og skoler ble gjerne formet med nyklassisistiske former fordi filosofien og annen lærdom hadde sin vugge i den greske antikken. 

Hele tegningen av Norges geografiske oppmåling. © Wilhelm von Hanno – Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland

Slik formet arkitektene fremveksten av de moderne byene. Sammen med danskene Hans D.F. von Linstow (1787–1851, Slottets arkitekt) og Christian H. Grosch (1801–1865, børsens eller Universitetets arkitekt), var Schirmer, Chateauneuf og von Hanno sentrale i utformingen av den unge hovedstaden Christiania. De tre sistnevntes tyske bakgrunn satte sitt langvarige preg på norsk arkitektur. De forholdt seg, slik vi ser i samarbeidet mellom Schirmer og von Hanno, litt friere til historismens stilidealer enn vi er vant til. Derfor fikk også de norske bygningene en annen form enn eksemplene vi finner sørover i Europa. Denne utstillingen gir bare en smakebit av den rike tiden annen halvdel av 1800-tallet. Den «Gjør 1800-tallet sexy» (for å sitere kritikerkollega Gaute Brochmann i Morgenbladet), og forhåpentligvis er den starten på et mer omfattende forskningsarbeid som munner ut i en stor utstilling om 1800-tallets arkitektur, og hvordan den formet vårt bilde av den unge staten Norge.

lars.elton@kunstavisen.no