fbpx Nye Deichman i Bjørvika – Et romlig crescendo

Nye Deichman i Bjørvika – Et romlig crescendo

Fra 6. etasje i den nye biblioteksbygningen. Foto: Jørgen Tandberg
Den nyåpnede biblioteksbygningen har rom som er både spektakulære og anvendelige. Utvendig løses ikke helt de vanskelige forutsetningene fra reguleringsplanen.

Som bygningstype har biblioteket hatt en egen plass i arkitekters fantasi. Den tradisjonelle lesningen er at kunnskapen som er samlet i bøkene representerer sivilisasjonens utgangspunkt. Assosiasjonene et nasjonalt praktbibliotek skal skape er dermed knyttet til opplevelsen av det sublime: mine favoritter er de forskjellige utgavene av det franske nasjonalbiblioteket, som tegnet av Henri Labrouste (1768), Étienne-Louis Boullée (1785), og Dominique Perrault (1995). Felles for disse er størrelsen, der man fysisk får kjenne på sin egen ubetydelighet, samt oversiktligheten, som kjennetegner arkitektur tuftet på opplysningstidsidealer: fra ethvert ståsted i rommet kan man lese hele rommet. Mest interessant i nyåpnede Deichman Bjørvika er grepet om å dyrke det uventede og uforutsigbare i interiøret, en spesiell tidsånd fra 00-tallet som gir et ganske annerledes bibliotek.

Konkurranseutkast av Atelier Oslo og Lund Hagem. Visualisering: Lund Hagem

Konkurranseutkastet Diagonale

Konkurransen om det nye biblioteksbygget ble avholdt ved årsskiftet 2008-2009, og det er et fåtall av de tyve innsendte forslagene som ikke fremstår utdaterte i dag. Den sobre flerbruksbygningen tegnet av det franske kontoret Lacaton Vassal, som ignorerte det kommersielle programmet i konkurransen for å foreslå et fleksibelt lavkostnadsprosjekt, fremstår som en åpenbar moralsk vinner. Det er uansett lett å se hvorfor juryen valgte vinnerforslaget «Diagonale» av Lund Hagem og Atelier Oslo. Prosjektet hadde tydelige argumenter for organisering, gjorde lite ut av seg i bysituasjonen, og viste dramatiske innvendige rom. Stilen var SuperDutch, i skjæringspunktet dekonstruktivisme og parametricism (les: bruk av digitale verktøy for å skape uventet form).

Biblioteksbygningen sett fra Langkaia Foto: KULTUR OG IDRETTSBYGG / CITY OF OSLO

Vanskelige byrom

Biblioteket skulle løse en vanskelig urban situasjon. Biblioteksforplassen, senere døpt Anne-Cath. Vestlys Plass, ligger i en byromssekvens mellom Christian Frederiks Plass i nord og operaplassen i syd. Tre diagonalt sammenhengende offentlige plasser er ikke nødvendigvis lett forståelig for en fotgjenger. Selve biblioteket skulle henvende seg til biblioteksforplassen for å tydelig definere denne. Men i reguleringsplanen som lå til grunn har bibliotekstomten et avskåret hjørne som skal opprettholde den viktige siktlinjen mot operaen fra nord, og dermed var den viktigste fasaden også den formmessig svakeste. 

Vinnerutkastet foreslo en utkragende bygningsdel over det manglende hjørnet, for å styrke henvendelsen mot forplassen. Grepet fungerer godt i Prinsens gate, der bygningen føyer seg inn i gateløpet fra Kvadraturen og samtidig åpner opp mot operaen. Her er bygningskroppen på sitt slankeste og utkragingen på sitt mest heroiske. Fra Langkaia gjør derimot ikke utkragingen den uavklarte bysituasjonen rundt plassen lettere å forstå for fotgjengere, og den er heller ikke vellykket rent skulpturelt. Det mest interessante blir heller bygningens ubestemmelighet, hvordan den endrer seg når man beveger seg rundt. 

Lyssjakter gjennom bærekonstruksjon i betong  Foto: Jo Straube, Deichman

Atypiske planer

Bygget fremstår kompakt, med seks etasjer over bakken. Planene er organisert gjennom to kjerner med trapp, heis, toaletter og stille-rom. Plasseringen av kjerner og en rekke lysåpninger organiserer gulvarealet inn i myldrerom og stillesoner, og variasjonen i disse skaper varierte planløsninger. Å bevege seg oppover gir et slags romlig crescendo: de nederste etasjene er litt flotte «vanlige» biblioteketasjer, innredet i en nordisk industriell stil, med svartstål, lys betong, lyst treverk, lyst skinn. Så blir åpningene mellom etasjene større og man får lengre blikk gjennom bygningsvolumet, mot den storslagne, fasetterte betonghimlingen. Den historiske referansen som best beskriver opplevelsen av å bevege seg i biblioteket er Giovanni Battista Piranesis Carceri d'Invenzione. Piranesis fengselsscener er blitt tolket som tidlige representasjoner av modernitetens kaotiske uendelighet, der man ikke kan skimte noen begynnelse eller slutt. Denne opplevelsen ble gjenoppfunnet med positive undertoner i 90- og 00-tallets sene dekonstruktivistiske arkitektur: idealet var å representere urban uforutsigbarhet i interiøret, og slik bringe byen og bygget nærmere hverandre. Besøkende vil garantert finne sin foretrukne grad av privatliv i de mange små og store lesesonene som oppstår.

Deichman Bjørvika sett fra Anne-Cath. Vestlys Plass Foto: Erik Thallaug

En ny fasade

Det var tidligere vanlig praksis i konkurranser å presentere en bygning som et transparent eller lysende objekt i byen, som et ideal heller enn en fysisk ting. Deichman, det nye Munchmuseet og det nye Nasjonalmuseet er alle konkurranser som ble vunnet på bakgrunn av denne type bilder. Alle har blitt gjenstand for den samme kritikken, når det realiserte objektet mangler effekten av gjennomskinnelighet man har blitt forespeilet. Fasaden til biblioteksbygningen har gjennomgått store endringer etter konkurransen, der man har måttet få ned vindusandelen av miljøhensyn. Platematerialet har blitt kritisert som litt uverdig, men det uttrykker uansett en tydelig teknologipositivisme, en påstand om at svaret på hva et offentlig bibliotek skal være kan finnes i fremtiden heller enn i fortiden. Det er en god detalj at fasaden på hver etasje krager litt ut over etasjen under: dette gjør byggets form mindre ensformig, uten å ty til mønstre eller fasadetrykk. 

6. etasje i den nye biblioteksbygningen Foto: Jørgen Tandberg

Etisk dilemma

Store interiører hvor en kan sitte uforstyrret og arbeide føles generøst, og det er denne funksjonen jeg håper og tror at den nye biblioteksbygningnen vil fylle. Ikke helt selvforskyldt representerer bygningen allikevel en slags verdikonflikt. På den ene siden står sosial bærekraft, og fordelene ved et nytt og sentralt lokalisert bibliotek, utvilsomt hyppig benyttet av et stort tverrsnitt av Oslos befolkning. På den andre siden står klimahensyn, de store utslippene som nødvendigvis kommer når man bygger et nytt, stort praktbygg, plassert i et område der det behøves særlig omfattende og energikrevende fundamentering. En del vil nok mene at det første veier tyngst, men jeg tror uansett dette er en konflikt som kommer til å gjøre seg gjeldende på mange fronter fremover.

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.