Fra vondt til verre

Vanessa Baird: There´s no place like home
No Comprendo Press a.s.
Oslo 2020

Vanessa Bairds nylig utgitte bildebok med illustrert softcover beskrives fra forlaget som «en suite selvbiografiske akvareller og pasteller fra 2019 til og med vår og sommer 2020 fra livet innenfor hjemmets fire vegger med mor og tre tenåringer. Personlig, vakkert, svarthumoristisk, og etter hvert under pandemien, marerittaktig.»

Galgenhumor
Baird benytter seg nok en gang av kunstnerens frihet til å forstørre, forminske, forvrenge og dramatisere historier og situasjoner fra det virkelige liv på en slik måte at betrakteren ikke evner å slippe unna. Når situasjonene i de løst sammenføyde bildefortellingene fremstår maks håpløse og nærmer seg sin tragiske avslutning, vrir Baird det gjerne til noen hakk – og så enda noen hakk. Slik er det også i boka There´s no place like home. Baird er gjennomgående god til å skildre psykisk slitasje og smerte. Gjerne andres, men også ofte sin egen – enten i svære, imponerende komposisjoner eller i små og mer beskjedne formater. Denne gangen i bokform.

Akvarellene og pastellene i There´s no place like home presenteres i kronologisk rekkefølge, altså etter hverandre fra tiden de ble produsert og fremover. Vi følger, slik forlaget opplyser om, utviklingen i kunstnerskapet fra året før covid-19 til tiden for nedstengning og videre frem til rett over sommeren 2020. Det er en underdrivelse å si at motivene blir mørkere og mørkere etter hvert som tiden går.

I store trekk
Ikke bare blir den kvinnelige hovedfiguren i bildefortellingen dratt i fra alle kanter, – av både gammel mor og flere barn – hun opphører til slutt, etter det ene attakket etter det andre, å være et enkeltindivid og glir over i en amorf, slimete masse sammen med en gjeng flytende, menneskeliknende substanser. Hovedfiguren i fortellingen går bokstavelig talt opp i de andre og mister seg selv. Betrakteren skal være ganske tunghørt for ikke å høre den euforiske latteren som gjaller gjennom universet som utbroderes i There´s no place like home.

Følelsen av et personlig nærvær
Når det er sagt, er det også en rekke enkeltarbeider i suiten «av selvbiografiske akvareller og pasteller» som overbeviser uten å vri så hardt til. Selvportrettene på de første sidene i boka er eksempler på slike. Likedan de mange portrettene av en veldig gammel mor, motiver der Bairds enestående blikk for komposisjon og ikke minst, hennes tegneferdigheter, imponerer stort. Her går tankene til ekspresjonister som Ernst Ludwig Kirchner, Edvard Munch, men også til Egon Schiele. Måten Baird har skissert de knoklete bena i morens hender på og fremstillingen av den tynne morskroppen under en rosa morgenkåpe som ikke lenger dekker henne helt, røper en ømhet av de sjeldne. De håndskrevne notatene som er sluset inn i boken her og der, er for øvrig fotografier av konkrete beskjeder om stort og smått som Vanessa Bairds egen mor har skrevet til henne. Grepet forsterker følelsen av at Vanessa Baird kanskje ønsker å dele noe av sitt liv med leseren. I dette ligger en grunn til optimisme: selv de mørkeste erfaringer har ikke satt en stopper for ønsket om å kommunisere.

NB. 8. januar 2021 åpner Vanessa Baird utstillingen If ever there were an end to a story that had no beginning på Drawing Room, London. Flere av akvarellene i boka som omtales over, er med i denne utstillingen.