Begjær og katastrofer fra en endetid

Siri Meyer: Wonderland – om Bjørn Båsens kunst
Kalliope forlag, 2020

Puslespill, skyggebilder og tallrike mysterier: På overflaten er Bjørn Båsens malerier usedvanlig vakre med sine porselensglinsende gjenstander. Men det tar ikke lang tid før du legger merke til de makabre detaljene. Bak fasadene dukker det opp lik som dingler fra galgen, menneskefigurer i fritt fall, og små, illevarslende monstre. Gruveulykker og andre menneskeskapte katastrofer er også representert. Mye av dette fremstilles som skyggebilder som får de visuelle fremstillingene til å balansere på en knivsegg mellom attraktive begjærsobjekter og underbevisste strømninger fra drømmeverdenens mørkeste mareritt.

Bjørn Båsens kunstnerskap er så rikt og sammensatt at det er liten tvil om at det åpner for fordypelse og tolkning. Enhver betrakter som er interessert i mer enn en grunn, overflatisk opplevelse, har mye å hente. Nå foreligger det en praktbok som hjelper oss med å åpne de mange dørene som leder inn i det rike kunstnerskapet.

Bjørn Båsen er født i 1981 og gikk ut med en master fra Statens Kunstakademi i Oslo i 2007. Han har ikke akkurat en lang karriere, og det er de færreste som etter 12–13 års profesjonelt virke får utgitt en bok som oppleves så gyldig og aktuell. Det skyldes ikke minst at bokens forfatter, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen, Siri Meyer (født 1952), har et vidt perspektiv på kunsten. Hun benytter seg av et sett av kulturelle referanser primært innenfor litteratur og filosofi, og setter billedkunsten inn i en ramme der Båsens kunst fremstår som et høyst relevant tidsbilde. Forfatteren trekker også veksler på psykologi, film og musikk, noe som gjør bokens tekst til en leseropplevelse.

Siri Meyer innleder endog boken med spørsmålet «Lever vi i en endetid?» Hun svarer med en påminnelse og en sammenligning: «Har de tradisjonelle vestlige verdiene, som en gang var bærere av strålende utopier, blitt tømt for innhold? Bør vi ikke avlyse troen på fremskrittet? Det skal ikke mer til enn et  besøk i Oslo rådhus, for å kunne konstatere at noe har skjedd.» Sammenligningen hun setter opp, er mellom en av Per Krohgs fresker i rådhuset og Bjørn Båsens maleri «Krønike II» fra 2017. Motsetningen mellom det velordnede universet Per Krohg (1889–1965) fremstilte, og den tilsynelatende velordnede men forfallspregede bygningsscenografien Båsen fremstiller, er slående. På hvert sitt vis portretterer de to kunstnerne ulike holdninger og opplevelser av historien og tidsånden. Per Krohg malte sin freske like etter krigen, i 1946–49, da verden bare kunne gå én vei – oppover og fremover. Bjørn Båsen malte sitt bilde i 2017, 70 år etter Krohg og i en tid da katastrofer og kollaps har kommet stadig tettere. Dette grunnleggende tids- og stemningsskiftet forhindrer ikke at Siri Meyer utroper Bjørn Båsen til «en begavelse av et sjeldent format.»

Det at Siri Meyer oppdaget Bjørn Båsens kunst så sent som ved hans siste separatutstilling i Galleri Brandstrup i 2017 (han er ikke lenger i galleriets «stall»), gjør at forfatteren tar leseren med på den samme oppdagelsesreisen som hun har gjennomgått selv. Én av overraskelsene for Siri Meyer, og mange av dem som tror de kjenner kunsten hans, er Bjørn Båsens fantasieggende møbelinstallasjoner. Disse jobbet han primært med under akademitiden, fra 2004 til 2010, og her finner vi grunnlaget for mye av den urovekkende annerledesheten som senere er blitt så kjent gjennom hans stiliserte porselensmalerier. Disse tredimensjonale objektene er godt representert i boken. Samtidig er det viktig å påpeke at «porselensmaleriene» ikke er malt på porselen. De er billedlige fantasifremstillinger av porselensgjenstander, malt på lerret med en detaljeringsgrad som er så illusjonistisk perfekt at det er lett å la seg forføre av den estetiserte overflaten. Men, som sagt, her lurer det masse ubehageligheter like under overflaten.

Bjørn Båsen fotografert på atelieret hjemme i Eggedal. © Foto: Aksel Jermstad

Siri Meyer er, naturlig nok, opptatt av de ubehagelige sidene ved det velkjente i Bjørn Båsens kunstnerskap. Hun går grundig inn i de litterære referansene han bruker som utgangspunkt for skyggespillene sine, men denne delen var den ene gangen jeg måtte konsentrere meg for å komme gjennom teksten. Jeg var mer fascinert av hennes betraktninger rundt moral og «kunstens iboende godhet». Denne boken gjør begrepet «coffee table book» til en hedersbetegnelse, med nydelig design av Kristian Tennebø. Han har forstått essensen i Bjørn Båsens kunstnerskap, der vi finner et vidt spekter av menneskelige utfordringer som pensles ut i spennet mellom visuell forførelse og ubevisst mareritt.

lars.elton@kunstavisen.no