Når leseren blir en betrakter

Det universelle som møtepunkt

Kiefers verker kjennetegnes, blant annet, ved deres store grad av materialitet; de er knudrete, som i oppløsning. Verkenes historiske og politiske potens konfronterer betrakteren med det dystreste i nyere europeisk historie, nemlig andre verdenskrig, som stinker av angst og fordervelse. Den intense formidlingen av undergang og ørkesløshet har eksistensielle klangbunner, og spirer frem et mørke hos enhver betrakter.

Fascinasjonen for det universelle danner et møtepunkt mellom Kiefer og Knausgård. Mens Kiefers verker er fulle av referanser til mytologi og mystisisme, har Knausgård en tendens til å abstrahere og dra linjene ut til mer svevende dimensjoner i sin skriving.

Knausgård stiller seg på avstand 

Hvem er denne mannen som våger å gå inn i menneskehetens beinmarg? Det samme spørsmålet stiller Knausgård seg, men skriver eksplisitt at han ikke er ute etter å finne ut hvem Anselm Kiefer er. Knausgård trekker seg ofte unna, og søker innover i seg selv.
Den idiosynkratiske [særegne] kunstnerskikkelsen trer imidlertid klart frem, i form av obskure replikker, hvordan han pludrer og drar på ordene, og latteren som stadig følger. Men Knausgård greier ikke å imøtekomme Kiefers lystige, overskuddspregede vesen. Kombinasjonen av Kiefers eksentriske iver og Knausgårds tilbakeholdenhet gjør samværet noe klossete og dissonanspreget. Den sosiale brytningen forblir ukommentert, men er både tankevekkende og underholdende å bevitne.

Solide beskrivelser, men kan forsvinne i lukkede begreper 

Knausgårds ekfraser, altså kunstbeskrivelser, er så solide og medrivende at de gjør leseren om til en betrakter. Vi leser om hvordan kunstverket omslutter og fyller ham med dets stemning, uten noen inngående tolkning av hvorfor. Her er vi vitne til en begrepsløs kunstopplevelse, hvor språket på forfriskende vis er nært og poetisk snarere enn teoretiserende.

Boken inneholder også mer bevissthetsutvidende passasjer, som lodder dypt og vekker innsikt. Blant annet leser vi om meningssammenhenger: Jødeutryddelsen finnes ikke i asken, forteller Knausgård, men i oss. Vi gir tingene mening, og ut ifra det skaper vi verden. Fortiden finnes kun i kraft av hvordan vi koder tegn og tolker symboler – igjen er tid, historie og hukommelse diskusjonens omdreiningspunkt. Her påpeker Knausgård mottakerens meningsproduksjon; en leser eller betrakter er ikke en passiv reseptor, men noen som skaper og prosjekterer betydning.

Teksten er istrødd flere basale spørsmål som de fleste av oss har blitt eksponert for tidligere, særlig hvis man har lest en innføringsbok i estetisk teori: Hva er kunst? Hvor kommer kunst fra? Når Knausgård deretter forsøker å komme med svar, kan det gli over i det uforståelige, fordi begrepsapparatet hans ikke er glassklart. Han dras med av sin egen tankerekke, og det hele svever ut i et språk hvor det er vanskelig å få grep om metaforene. Men, for det meste gjøres tankene tilgjengelige på et mer allment nivå.   

Knausgård evner å romme sin egen kunsterfaring samtidig som han inviterer leseren til å følge ham i sine refleksjoner. Skogen og elva befinner seg slik i skjæringspunktet mellom åpninger og lukninger, og sørger for en variert, men dyptgående leseropplevelse.