Sorgarbeid over et tapt monument

Katja Høst (fotografi)
Y-blokka
Forord: Tone Hansen
Forfattere: Jan Digerud, Kjetil A. Jakobsen, Per Gunnar Eeg-Tverrbakk, Line Ulekleiv
Orfeus Publishing, 2020
Redaktør: Inger Scholdager
Grafisk design: Rune Døli/Modest

Tone Hansens forord «Vår tids brutalitet» peker både på blokkas arkitektoniske uttrykk (béton brut), og på den brutale gjerningen som foregår rett foran øynene våre, nemlig utslettelsen av et umistelig, monumentalt byggverk.

Mens fotografiene får frem byggets unike estetiske kvaliteter, gir bokens tekstlige bidrag dyptgående informasjon. Vi leser om hvordan blokka representerer modernismens gjennombrudd i norsk arkitektur, sosialdemokratiets tilblivelse, og et minnesmiljø for sorgarbeid i etterkant av terroren. Parallelt med en hyllest til den storslagne arkitekturen, finnes en allestedsnærværende sorgstemning, bunnet i vissheten om at alt dette skal gå tapt.

Minner om en gravferd

Det første fotografiet viser et utsnitt av byggets fasade, hvor enkelte vinduer er dekket av plater i etterkant av bombingen. Bakken har et tynt lag av regnvann, med små sirkler som avslører at regnet fortsatt pågår. Det kontinuerlige regnet og sporene etter terrorhandlingen setter an en sørgmodig tone fra første side, som fortsetter utover i boken i form av det store fraværet av mennesker, og at fotografiene utelukkende er i sort-hvitt.

Høsts bilder er tatt fra perspektivet til en betrakter på bakkenivå, hvor tilskuerens passive posisjon speiler maktesløsheten man har kjent overfor situasjonen. Slagordene som «La Y stå», som har sirkulert i det kollektive opprøret, har fremstilt blokka som en person som folket taler på vegne av. De mennesketomme fotografiene minner derfor om bilder av en gravferd, hvor kun den dekorerte kista, altså tapsobjektet, står i fokus, med hensyn til de sørgende.

Gjennom et estetisk blikk

Fotografienes varierende perspektiv viser en slags nysgjerrighet fra betrakterens side, en dynamisk veksling mellom å innta et overblikk på avstand, og å opptas av små detaljer.  Detaljbildene fører oss tett på bygningen, så vi får se dens grove overflate i sandblåst naturbetong, hvor elvegrus på poetisk vis er blandet inn med sementen. I bildene på avstand ser vi hvordan byggets kvaliteter inngår i en vakker, helhetlig komposisjon i samspill med omgivelsene rundt.

Det er i disse bildene, og der hvor Høst fanger skyggespillets skarpe kontraster, at Y-blokka vises gjennom et rent estetisk blikk. Man lar seg besnære av blokkas buede former, som kontrasterer det rakryggede regjeringskvartalet i bakgrunnen, og av den unike integreringen av kunsten i arkitekturen. Høst åpenbarer byggets estetiske uttrykk på et høyst medrivende vis. Har du ikke tatt innover deg hvor slående vakkert dette kunstverket av et bygg er, vil du garantert gjøre det nå.  

Melankolien overskygger opprøret

I tillegg til boken inngår 24 postkort i Høsts prosjekt, som er å finne i offentlig tilgjengelige bygninger og institusjoner. Spredningen av kortene er ment å speile det sosialdemokratiske ved blokka, men fungerer også som en markedsføring av Høsts bok, i og med at de fungerer som smakebiter. Bildene skaper imidlertid ingen opprørsånd eller iver, men heller en sorgkledd beundring. Dersom prosjektet var ment å igangsette handling, er fotografienes stemning helt uoverensstemmende – her er melankolien over endetiden det gjennomsyrende elementet.

Høsts fotografier fungerer som virkningsfulle påminnere om Y-blokkas ikoniske verdi. Som medium skjærer fotografiet ut øyeblikkets stemning, slik at det står i en forfryst evighetstilstand. Bildene vil imidlertid alltid være bleke spor etter det forhenværende, etter det som en gang var et symboltungt verk i byrommets felleseie. Utsagnet «heldigvis har vi bildene» blir en trøst som faller til jorden. Uhyggelig nok ledes tankene igjen til begravelsen, med den altoverskyggende følelsen av tap.