Ny bok om en feiret arkitekturperle

Mari Lending, Erik Langdalen
Sverre Fehn, Nordic Pavillion, Venice – Voices from the Archives
Pax Forlag / Lars Müller Publishers (Oslo/Zürich), 2020
Design: Aslak Gurholt og Martin Asbjørnsen 

Et tidlig mesterverk

Om et norsk arkitekturverk fra etterkrigstiden skulle fortjene en egen publikasjon for å nå et større publikum, er den nordiske paviljongen i Venezia et naturlig valg. Den er kjent som et tidlig mesterverk fra Norges kanskje mest internasjonalt anerkjente arkitekt, og er i tillegg vakker på en måte man ikke trenger forkunnskaper om arkitektur for å sette pris på. Fehn var 34 år gammel da han i 1958 vant konkurransen om å tegne paviljongen, et frittstående utstillingsrom for kunst som skulle føye seg inn i rekken av nasjonale paviljonger i Giardini, parkområdet i Venezia der kunstbiennalen finner sted. Han hadde, da arbeidet med bygningen startet, allerede ferdigstilt tre viktige prosjekter: aldershjemmet på Økern og museet på Maihaugen, begge i samarbeid med Geir Grung, og Norges paviljong til verdensutstillingen i Brussel, som stod ferdig i 1958. Der de tidlige samarbeidsprosjektene er funksjonalistiske komposisjoner i betong, og bærer preg av tilknytningen de to unge arkitektene hadde til den eldre Arne Korsmo gjennom PAGON-gruppen (Progressive Architects Group Oslo Norway), markerer paviljongene en slags overgangsfase i Fehns virke. De har et nytt fokus på tektonikk, altså hvordan bygningen uttrykker sin egen konstruksjon, og en egen følsomhet for materialer som ikke var like tilstede i de tidligere arbeidene. I beskrivelser av paviljongen i Venezia nevnes også gjerne Fehns intuitive evne til å få modernistiske bygninger til å sitte behagelig i sine omgivelser. I lys av hans senere verker opplever jeg Venezia-paviljongen som et uttrykk for optimisme og formgiverglede hos et ungt talent. Bygningens åpenhet mot omgivelsene og måten sollyset filtreres gjennom det hvite betongtaket treffer en nerve hos de aller fleste besøkende.

Bokens oppbygning

Boken til Lending og Langdalen er tredelt. Den første delen består av de originale konkurransetegningene til Fehn, samt et uredigert referat fra byggekomiteen for den nye paviljongen, avholdt på Hotell Viking i Oslo i 1960. I del to presenteres historien om prosjektets tilblivelse gjennom en serie undertemaer, som hver blir gitt et kapittel: geopolitisk kontekst, de forskjellige konkurranseutkastene, byggeprosessen, åpningen av paviljongen, m.m. I tillegg er det viet kapitler til mer bygningstekniske temaer, som prosessen med å skape den spesielle takkonstruksjonen, eller hvordan man klarte å beholde de vakre trærne på tomten gjennom byggeprosessen. For en arkitekt som har besøkt og beundret bygningen mange ganger, er dette nok den mest interessante delen av boken. Her lærer vi også om arbeidsfordelingen mellom Fehn og den lokale arkitekten, den Milan-baserte dansken Fredrik Fogh, og vi kan lese om praktiske diskusjoner fra planleggingsfasen: for eksempel forsøkte Fehn så godt han kunne å unngå både pragmatiske servicefunksjoner som toaletter og kran for drikkevann, samt nasjonale symboler. Den siste delen av boken består av en serie veldig korte tekster fra innleide skribenter, som hver beskriver et interessant aspekt ved paviljongen. Bokens respektive deler er nok ment å gi hverandre en balanse: de første to er relativt tunge og detaljfokuserte, mens den siste delen er mer tilgjengelig.

Bokens nedslagsfelt

Jeg leser boken som del av to overordnede, og på hver sin måte prisverdige, prosjekter innen norsk arkitekturhistorie. Den ene omhandler arbeidet med å få de beste eksemplene på norsk etterkrigsarkitektur akseptert som fullverdig kulturarv på linje med bygningsarven fra tidligere epoker. Dette er viktig også som folkeopplysning. Det andre omhandler arbeidet med å systematisk dokumentere Sverre Fehns arbeider, mer spesifikt. Fehns bygninger, sammen med hans mangeårige engasjement på det som den gangen het Arkitekthøgskolen i Oslo, var med å legge grunnlaget for en «verksbasert» norsk arkitekturtradisjon, altså en tradisjon der enkeltprosjekter leses som kunstneriske verk, og som del av forfatterskap. Dette i motsetning til den delen av faget som dreier seg om for eksempel bosetningsmønstre eller mer repetitivt byggeri. At Fehns bygninger har fått en slik rolle, har også gitt dem en slags mytisk posisjon i norsk arkitektur. Det er derfor forfriskende å lese en bok som primært tar for seg dokumenterte fakta, og bringer prosjektene tilbake til en rent fysisk virkelighet. Arven etter Fehn er på dagens Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo et til tider omstridt tema, der professorer som tidligere var Fehns studenter eller medarbeidere hver står for sin lesning av hans virke. Dermed er det nok strategisk riktig av forfatterne å ikke selv begi seg for langt ut på den reisen der er å tolke hans arbeider i den ene eller andre retningen, men heller presentere et rikt og spennende bakgrunnsmateriale. Det gir også boken en integritet at den primært klarer å være det den utgir seg for på omslaget: arkivmateriale tilgjengeliggjort. Så vidt jeg vet er det viktige arbeidet med å møysommelig gjenopptegne alle Fehns arbeider til én samlet publikasjon allerede igangsatt fra et annet hold. Dermed er det naturlig at denne utgivelsen ikke fokuserer på det.

Høy standard

Til slutt må det nevnes at dette er en usedvanlig vakker bok, på høyde med (og tydelig inspirert av) de beste arkitekturbøkene fra Sveits og Tyskland, som vanligvis setter standarden. Det er inspirerende at vi kan produsere bøker av denne kvaliteten i Norge, både når det gjelder form og faglig innhold.

Forsidebilde: Sverre Fehn: " Pavillon nordique à Venise", competition drawings, desember 1958. © Nasjonalmuseet.