fbpx Bringer mennesket tilbake i kunsten

Bringer mennesket tilbake i kunsten

Utsnitt av omslaget til Lotte Konow Lunds nylig utgitte bok: Om kunst - 25 kunstnersamtaler. Omslagsdesign: Johanne Hjorthol
Lotte Konow Lunds samtaler med kunstnere er ikke bare møter med kunst, men med mennesker. Det er gode nyheter for vår forståelse av kunst.

Jeg har lest en del av Lotte Konow Lunds intervjuer hver for seg, men når de plasseres på geledd i en bok, blir opplevelsen en annen. Jeg tror noe av grunnen til det er at vi får møte kunstnere som mennesker og ikke bare som kunstnere, eller som produsenter av kunstverk. Kunst er, om det finnes en fellesnevner, en lengsel etter å formulere noe som det ikke finnes noe godt språk for og en tillit og tro på at kunsten kan gi form til dette ønsket.

Se for eksempel på intervjuet med Ahmed Umar og Dag Erik Elgin. Dette er to kunstnere som er langt fra hverandre i både uttrykk og bakgrunn. For der Umar er opptatt av bearbeidelsen av sin identitet som homofil norsk-sudaneser, er Elgin opptatt av hvordan kunsthistorien kan være et reservoar for å tenke form og eierskap. Intervjuene med dem får godt frem hvor nødvendig det er for begge å lage kunst, og det er dette som forener dem: en nysgjerrighet på hvordan kunst kan gi oss språk for erfaringer og prosesser som ikke finnes andre steder.

Gjennomarbeidelse

Siden homofili er forbudt i Sudan og Umar ikke var kjent med norske forhold da han kom hit – blant flere andre ting – blir identitet et felt som må bearbeides hos Umar. Han lager ting for å finne seg selv, men som offentlige handlinger blir denne prosessen plattformer også for tilsvarende prosesser hos andre.

Elgin gjenskaper historiske kunstobjekter gjennom sin egen maler- og kuratorgjerning, ofte i forhold til sviktende begreper om museet, men legger også vekt på at selve kunstgjenstanden gir form til noe som ellers er språkløst og utenkt. Når Elgin lager et verk på ny fristiller han det fra sirkulasjon et øyeblikk. «Om et arbeid har blitt fremmed, har du mulighet til å ta det tilbake og bearbeide det,» som han sier.

Kanskje man kunne si det samme om hva denne boka gjør: Når kunsten har blitt noe fjernt for mange betraktere, en ansamling av fremmede objekter beskrevet i et lite tilgjengelig språk, tar man det tilbake og bearbeider det ved å introdusere en menneskelighet igjen.

Gode intervjuer

Poul Erik Tøjner, direktør for Louisiana Museum of Modern Art, som anmeldte denne boka i Morgenbladet, savner litt mer info om hver kunstner og dessuten eksempler på verk av kunstnerne. Det er jeg fullstendig enig med ham i. I tillegg er det litt for mange skrivefeil i boka.

Men dette er bagateller, for vi kan jo google det vi er interessert i og se mellom fingrene med at et ord gjentas. Det viktige er at Konow Lund lar «kunsten» sprike og flyte ut i menneskelig mangfoldighet. Gjennom boken demonstreres at dialogen både er en høyst fruktbar måte å ufarliggjøre den «vanskelige» kunsten på og at den er uttrykk for et behov for å begripe hva det er vi mennesker holder på med på denne planeten – uansett om det dreier seg om «kunst» eller ei.

Derfor er jeg også dypt uenig med Tøjner i at Konow Lund er en dårlig intervjuer.

«Hun kunne ha samlet synspunkter sammen, av hensyn til leseren», skriver han. Hva? Jeg har vanskelig for å forstå slike vurderinger, for dette er jo intet forsøk på å gi noen samlet fremstilling av noe som helst, men et mangfold som nettopp ikke lar seg «samle». Eller bør samles.

Fruktbare omveier

Det fineste med samtalen som form er at man trekkes ut av seg selv, tenker lenger enn man allerede har tenkt på egen hånd. Og hvorfor skjer det? Fordi man vil forklare seg selv for et annet menneske. Derfor liker jeg også samtalens omveier i denne boka – kort sagt det uperfekte og prøvende – fordi det bringer leseren i kontakt med mer givende perspektiver enn preparerte og polerte meninger og posisjoner ofte gjør.

Det som i en stringent artikkel hadde blitt ryddet vekk som overflødig og uvedkommende, blir i samtalen en del av tekstens vitaminer og fett: det er det som gir fylde, smak og varme. Men det er også «avsporingene» som gjør refleksjonsrommet til et menneskelig forløp, hvor det ikke bare et resonnement eller tankens abstraksjoner som skal skvises ut, men et møte mellom noen som vil forstå hverandre. Som vil forstå en sak, noe som skjer, mellom dem.

«Av hensyn til leseren» er jeg glad for at Konow Lund ikke hadde Tøjner som konsulent på denne boka, for nettopp fordi disse samtalene faktisk er samtaler og ikke tilrettelagt for konsum av ferdigtygde meninger, men møter mellom reelle mennesker, får vi et innblikk som er både sjeldent og viktig.

Forsiden av omslaget til Lotte Konow Lunds nylig utgitte bok: Om kunst - 25 kunstnersamtaler. Omslagsdesign: Johanne Hjorthol