Romlig balanserte og intime essays

Sverre Bjertnæs
Mine bilder – om kunst og alkoholisme. Essays.
Aschehoug Forlag, 2021
Design: Concorde design, Bengt Olsson.

Når Sverre Bjertnæs skriver – dette er hans debutbok – er det første jeg tenker på at det er rom rundt selve skrivingen. Man merker avstander og nærheter slik man anskuer objekters varierende lokasjon i forhold til betrakteren. Når vi leser ser vi for oss at forfatteren vandrer rundt i leiligheten og betrakter kunstverkene han eier, men også at han, på samme tid, reflekterer over fortiden og hvilket liv han har levd. Hvilke mennesker som har betydd noe for ham. At alkoholismen er tilbakelagt. Boka fremstår som både en kritisk selvbiografi, men også som en slags utstilling, som rammes inn av denne selvundersøkelsen.

Kapitlene i boka har en dobbelt karakter – de kretser rundt et menneske som har betydd noe for forfatteren pluss et kunstverk som også har hatt en viktig plass i hans liv. Dette grepet – en slags rammefortelling – er et et klokt valg, for det skaper forankring for teksten som er både historisk og intim.

Viktige mennesker

Vi får høre om Jan Sæther, Odd Nerdrum, Håkon Bleken og hans første mentor og venn i kunsten, Tor Bjørn Skjølsvik. Det fine er hvordan Bjertnæs ikke har noe skarpt skille mellom liv og kunst. Alt i hans erfaringsverden er del av det samme kretsløpet, og på den måten ser vi også tydeligere hvordan kunsten og kunstnere har betydd noe for hvem han har vært og hvem han har blitt. Det viser seg at han fortsatt har stor sans for Odd Nerdrum, selv om de to har skilt lag. «Selv foretrakk han (Nerdrum) Rembrandt og Caravaggio, og begynte derfor i stedet å male. Jeg syns fortsatt det er det mest nytenkende og radikale noen norsk eller europeisk kunstner har gjort i min levetid,» skriver Bjertnæs.

At Nerdrum ikke hadde sans for at Bjertnæs begynte å samarbeide med for eksempel Bjarne Melgaard, er ingen overraskelse. «Sverre har vel redusert sitt talent for å være der hvor Melgaard befinner seg», som han sier (og dette gjengis i boka). Men Bjertnæs har forsont seg med at han er mer «sosialdemokratisk» – for å bruke et ord Nerdrum bruker – enn den gamle mester ønsker. «Jeg har etter hvert slått meg til ro med at kunstens egentlige verdi er at den er et slags dugnadsprosjekt, en dugnad der alle er viktige,» skriver Bjertnæs.

Møtepunkt for kunst og liv

At boka er en plattform for møter mellom liv og helt konkrete kunstverk faller heldig ut, synes jeg, fordi Bjertnæs tanker rundt liv og virke samler seg rundt kunstverkene han eier. Kunstverkene i boka blir en linse for forfatteren mot seg selv, men også en optikk for leserens blikk inn i Bjertnæs’ verden.  

Det er ikke alltid avklarte synsvinkler som presenteres dog, som fotografiet av Francesca Woodman han kjøpte sammen med kjæresten. Det minner ham om hans egen dødsdrift, men beskrivelsen av bildet tømmes ikke ut i noe selvbiografisk en-til-en-forhold, men blir stående der som et peilepunkt inn mot Bjertnæs’ livsrom. Woodman tok som kjent sitt eget liv. Bildet inneholder ikke, som så mange av hennes verk, ikke kunstneren selv, men et tomt rom med en dør som er tatt av hengslene. «Det gir en følelse av at dette rommet ikke er et reelt rom, men et mentalt rom. Og at døren som skulle lede videre inn til en annen følelse ikke gjør det.»