fbpx Maleriets mange språk

Maleriets mange språk

Thomas Hestvolds malerier er både abstrakte og konkrete.  Installasjonsfoto fra utstillingen Thomas Hestvolds «Fem Nye Malerier» på ISCA Gallery: Julie Hrnčířová.
Maleriene på denne utstillingen befinner seg i et hybrid felt mellom det personlige og det offentlige, det kunsthistoriske og det livshistoriske.

Thomas Hestvold: Fem nye malerier
ISCA Gallery, Oslo
Utstillingen står til 13. februar

Linjene i Thomas Hestvolds malerier snurrer rundt som årringer, på leting etter en retning, eller som bekreftelser på en oppmerksomhetsform, en vilje eller en nysgjerrighet materialisert som visuelt system. Den vibrerende streken kan minne om de skjøre linjene i Agnes Martins rasjonelle komposisjoner – drivet i dem resonerer med den tilbakeholdte intensiteten i hennes rutenett – eller vår egen Inger Johanne Gryttings mer oppflossede linjearbeid. Andre nevner Ad Reinhardt og Brice Marden. Hestvold modifiserer modernistisk abstraksjon, sies det. Men dette er bare delvis riktig – i det minste om metoden som inngår i maskineriet under overflaten inkluderes i maleriet. Noe jeg mener at den skal.

Blindrammen på Hestvolds malerier er irregulære, men også ofte collager, siden de er satt sammen av forskjellige deler.  Installasjonsfoto fra utstillingen Thomas Hestvold: «Fem Nye Malerier» på ISCA Gallery: Julie Hrnčířová.

For de danner også omriss av organiske former: En nyre, et hjerte, eller om vi går ut av kroppen: naturformer. Dette er tett på den som ser sitt eget liv. I tillegg har Hestvolds utgangspunkt de siste årene vært nettopp slike figurer i den romantiske tradisjonens malere, som Caspar David Friedrich, Peder Balke og J. C. Dahl. Ut fra deres malerier henter han skyformasjoner, former i trær og steiner og jobber videre med disse formene.

Maleriene danner slik sett bruddlinjer som vegrer seg for lukkede forløp. De berører fragmenter av både det intime – våre egne livsrom og kropper – og det upersonlige: konkrete malerier og kunst- og naturhistorie.

Linjen i maleriene krysser gjerne mellom de ulike delene i «collagen». Thomas Hestvold: «Morgentåke», 2021, olje og akryl på lerret, © Thomas Hestvold/BONO. Foto: Julie Hrnčířová.

Mange lag

Hestvold snirkler seg hele tiden inn og ut av historien om maleriet og ganske andre historier. Det personlige og fortellende bryter frem i maleriet som forankringspunkter for uttrykket og som retningsgiver for erfaringen av verkene. Hans verker bryter opp kronologiske og forenklede fortellinger om kunstens forløp. Strekens omriss av naturfigurene gjentas dessuten gjennom blindrammen som er skåret ut i tilsvarende organiske, irregulære former. De bryter resolutt med det maleriske kvadratet som så ofte definerer både utsnitt og ideen om hva et maleri skal være. Rammeformene er også individuelle flater som spleises som collager. Slik trekker de med seg ulikt opphav inn i en form som oftest forblir nøytral, ensartet bakgrunn.

Hos Hestvold blir, kunne man også si, den modernistiske abstraksjonens språk det øverste laget i et malerihistorisk jordsmonn, hvor figurene fra romantikken trekkes frem gjennom abstraksjonens hinne. Og inn i dette slås tråder fra mer personlige assosiasjoner, språk og innfall. Slik dannes både en visuell og historisk sammenfletting der «trådene» ikke lenger kan trekkes fra hverandre.

Forskjellige historiske og emosjonelle lag flettes sammen i Thomas Hestvolds verk. Thomas Hestvold: «Grotten II», 2021, olje og akryl på lerret © Thomas Hestvold/BONO. Foto: Julie Hrnčířová.

Både privat og offentlig

Hestvold åpner dermed for ganske frie assosiasjonsrom.

I teksten som ledsager verkene forteller kunstneren at han baserer sine tegninger på nevnte romantiske maleres bilder. Moren til Hestvold, som det refereres til i samme tekst, snakker, på sin side, ikke kunsthistorisk om tegningene, men gir tegningene et slags aktørskap, en virkemåte og en individualitet. «Den blå lider ingen nød, men jeg er sikker på at den brune klarer seg,» sier hun. På den måten bryter hun ut av den kunstspesifikke måten å snakke om malerier på.

Markerer ikke en slik tenkemåte en leken og intim fortolkning av maleriet som kan skyve ytterligere på elementene som allerede er spaltet ut fra sine «faste» plasser i tid og rom? Hestvold inviterer vitterlig til lekne perspektiver hvor delene i kunstverket er puslespillbrikker uten fasit.

Fryktløs assosiasjon

Jeg tenker at standarden for hva vi får ut av kunsten blir forbedret betraktelig om vi senker terskelen for hva vi kan si om og se i et kunstverk. Det som kalles dumt er kanskje heller fryktløst, og vi trenger å kvitte oss med en puristisk attityde hvor det kunstneriske kun tilhører kunsten. Alt dette handler om hva slags holdning vi har til kreative prosesser, men også om hvilke språk om dem som favoriseres og ikke. I tråd med kunstnerens mor kunne vi si at Hestvold tildeler maleriene en unik kvalitet som ikke kan skvises inn i det rent kunsthistoriske eller tanken om «verket». Dette fordi de balanserer mellom personlige assosiasjonsrom hvor farge og linje blir ekvivalenter til følelser eller tankebevegelser og malerisjangerens eget vokabular.

Dét er et fascinerende sted å være – som krever både friske øyne og tid for nysgjerrighet.

Stikkord