Verdensbetraktninger fra balkongen

Ingrid Toogood: Spending time with my cat
ISCA Gallery, Oslo
Utstillingen står til 9. januar

ISCA Gallery er et ganske så ferskt tilskudd til Oslos kunstscene. De har likevel rukket å komme seg til sin fjerde utstilling siden åpningen i juni. Denne gangen er det den stavangerbaserte kunstneren Ingrid Toogood (f. 1976) og utstillingen «Spending Time With My Cat». Tidsriktig navn, kan en vel si, og utgangspunktet for utstillingen ligger da også i den nye situasjonen som møtte kunstneren i mars.

En usikker hverdagssituasjon ble møtt med metodisk og regelmessig arbeid, og produktet ble en lang rekke små collager, ment å speile den verden som nå viste seg i all sin kaotiske tilstand: Kontrastrik, varierende og voldsom.

Denne verden ser ut til å være kanalisert gjennom Toogoods tidligere erfaring som teatermaler ved Rogaland Teater. Fargevalg, kuliss-inspirerte cutouts og konstruksjoner sender tankene til teaterets alternative virkelighet, og de effektene som brukes for å fremstille denne.

«Spending Time With My Cat» er altså både fargesprakende, teatralsk og effektfull, selv i all sin enkelhet. Men under det hele ligger det også åpenbart en kjærlighet til mønsteret og maleriet i dets grunnleggende bestanddeler.

Teateret og pandemien

I tillegg til en rekke av papircollager, består utstillingen av to romlige skulpturer og seks store akrylmalerier. Utstillingen er dessuten krydret med to små speilfigurer, stilt opp på malerienes blindrammer.

Skulpturene har form som et balkong-hjørne, med en speilflate som utvider og fordobler rommet. De trekker tankene til både koronaens balkong-konserter og vår statiske rolle som betraktere der vi sitter fastlåst til egen utsikt.

Maleriene, på sin side, fremstår nærmest som en scenografi: Fargesterke mønstre og former er lagt over hverandre, nesten som draperier eller teater-kulisser, med en distinkt skygge mellom mønstrene. Effekten er enkel, men (trolig) på grunn av presisjonen i arbeidet og de klare, fargesterke mønstrene, fremstår den likevel svært effektiv.

Toogoods tidligere arbeid i teaterkulissene synes å være til både inspirasjon og lærdom. Maleriserien, navngitt «Poems from the Balcony», føles som miljøobservasjoner filtrert gjennom teaterets logikk og estetikk. Betrakteren sitter plassert i sin boks, med utsikt over scenens draperier. Farger og former er overtydelige for å kunne formidle til selv de bakerste rader.

Bildene er kunst som virker å imitere kunst som imiterer livet, og en verden vi nå bare kan se på avstand fra balkongen.  

Skyggen og speilet

I tillegg til denne samtidsproblematikken finnes det også en mer tidløs utforskning i de to seriene. Både skygge-effekten og de mange speilene ønsker å skape fiktiv dybde i en billedflate som ellers sikter mot en absolutt flathet. På denne måten kan Toogood ta den viktige, grunnleggende flatheten på alvor, samtidig som maleriet dras i nye retninger og dimensjoner.

Dybden står ikke lenger i veien for flatheten.

Dette grepet lar maleriet (og de malte skulpturene) stå i et interessant spenn mellom de to romlige ytterpunktene. De eksisterer i en evig ustabil mellomtilstand, men likefult med en fot i hver leir.

Det må også sies at flatene i seg selv er solide. Tilsynelatende enkle, repetitive og svært fargesterke mønstre nærmest roper i kampen om oppmerksomheten, og skaper en tydelig egenart i de fleste av malerienes lag.

Skisseserien maleriene er basert på, en serie med A4-størrelse papircollager, er også inkludert i utstillingen. Dessverre føles disse noe overflødige i sammenhengen, og dessuten noe sammenklemte der de er plassert mellom de nesten heldekkende gatevinduene.

Alt i alt må utstillingen likevel sies å være vellykket.  Samtidig som den er intrikat og interessant både i tematikk og utforming, har den mer enn nok blikkfang til å huke inn både gjengse forbipasserende og kunstkjennere.