fbpx Stilisert snarere enn symbiotisk samarbeid

Stilisert snarere enn symbiotisk samarbeid

Fra Admir Batlaks og Ingrid Eggens utstilling CLAIM YOUR SUPERIOR BONE som vises på Noplace i Oslo nå.  Fotograf: Ingrid Eggen 
Forrige lørdag åpnet utstillingen «Claim your superior bone» (2020) på Noplace i Oslo. Utstillingen er et samarbeid mellom Ingrid Eggen (f. 1979) og Admir Batlak (f. 1982), og består av fotografier, veggmonteringer og skulpturer. Mens Batlak er utdannet klesdesigner og hovedsakelig arbeider med tekstil og installasjon, er Eggens kunst ofte fotobasert og undersøker kroppens skulpturelle muligheter. Skjæringspunktet mellom dem kan sies å være den stofflige bevegelsen, tekstilets og kroppens potensiale som skulptur.

Admir Batlak & Ingrid Eggen: 
CLAIM YOUR SUPERIOR BONE
Noplace, Oslo
Står til 20. desember 2020

Stilisert snarere enn symbiotisk samarbeid

I denne utstillingen virker det imidlertid som om de begge har gått på kompromiss med seg selv for å møte hverandres kunstuttrykk. Til tross for de klare tematiske trådene mellom de ulike verkene, blir de fremstilt i et noe tvunget format. Dette både demper kunstnernes individuelle uttrykk, og spolerer det symbiotiske samspillet mellom dem.

Ingrid Eggens verk Tranqvilshiver nr 1 og nr 2, 2020 (printet med blekkstråleskriver, 110 x 90 cm) som vises i utstillingen CLAIM YOUR SUPERIOR BONE på Noplace i Oslo nå  

Klare tematiske linjer

Idet man inntrer det lille utstillingsrommet ser man tydelig at utstillingen preges av et slags trilling-format. Den består av tre ulike typer kunstverk, som alle har tre utgaver: Eggens fotografier, Batlaks veggmonteringer, og skulpturene som er et direkte samarbeid mellom dem. Eggens fotografier viser hender som holder i hverandre – vi ser ikke tydelig om hendene tilhører én person eller flere. Her finnes mye varme og nærhet, samtidig som det tematiske bunner i kroppslig bevegelse. Uttrykket er svært organisk, og står i kontrast til Batlaks veggmonteringer. Monteringene er flate og firkantede, med mange rette linjer, blant annet grunnet bruken av border og glidelåser. I motsetning til den tydelige dynamikken som er å skimte hos Eggen, virker veggmonteringen ubevegelig, nærmest stivnet, i sin innramming.

Admir Batlaks veggmontering Sofolklage nr. 3, 2020 (ulike materialer som polyuretanskum, vliesofix og råvarer fra sybutikk, 51 x 33 x 5 cm) som vises i utstillingen CLAIM YOUR SUPERIOR BONE på Noplace i Oslo nå. Fotograf: Ingrid Eggen 

Skulpturene er et resultat av et mer direkte samarbeid mellom kunstnerne, og består blant annet av tekstiler, pleksiglass, og voksfigur. Voksfiguren ligner en kroppsdel i sitt myke og hudfargede materiale, og vekker en ubehagelig følelse ved sitt uformelige uttrykk. Den virker frastøtende i sin fremtreden som fremmed og familiær på en og samme tid. Man kan trekke klare linjer mellom voksfiguren og Eggens fotografier, som begge utforsker det kroppslige og bevegende. Det finnes også en klar sammenheng mellom skulpturene og Batlaks veggmonteringer, i den lagvise bruken av stoffrester for å skape en komponert helhet. Men mens vi betrakter utflytende draperinger hos skulpturene, er uttrykket hos veggmonteringene mer flatt og disiplinert.

Ingrid Eggen & Admir Batlaks fellesverk Your Rebellion to the Soil, 2020 (ulike materialer som mikrokrystallinsk voks, pleksiglass, bomullsduk og vinyltrøye, ca.130 x 80 x 80 cm) som vises i deres utstilling CLAIM YOUR SUPERIOR BONE på Noplace i Oslo nå. Fotograf: Ingrid Eggen 

Stilisert preg

De ni hovedverkene i utstillingsrommet kommer i en klar tredeling. De er nesten identiske med hverandre, med kun få variasjoner. Det er nesten som om de er duplisert, at de følger en mal. Dette skaper et stilisert uttrykk, og samarbeidet mellom de to kunstnerne får et påtvunget snarere enn et symbiotisk preg. Utstillingen viser ikke en harmonisk sammensmelting, men åpenbarer heller en klar grense mellom kunstnernes uttrykk. I skulpturene ser vi denne avstanden eksplisitt, i form av det gjennomsiktige pleksiglasset som skiller voksfiguren fra stofflagene.

Utstillingens tvungne format gir hverken Eggen eller Batlak tilstrekkelig med rom til å utfolde sine kunstneriske uttrykk. I teorien ville et samarbeid mellom Eggens kroppsutforskende og skulpturelle kunst og Batlaks tekstil- og skulpturarbeider vært en klar suksess. Men i denne utstillingen er det dessverre ikke vellykket, grunnet behovet for en sterkere samhandling mellom enkeltverkene. Det konstruerte oppsettet gjør at verkene blir stående med en avstand til hverandre, i en fastlåst form, uten at de når hverandres berøringspunkter.

Stikkord