Vis meg boksamlingen din og jeg skal si deg hvem du er

I perioden 13.-15. november ble det nylig tømte og nedstengte Alfheim svømmehall, et av de mest folkekjære byggene blant lokalbefolkningen i Tromsø, fylt opp med kunstpublikasjoner utgitt av de over tredve utgiverne som deltar på tidenes første utgave av Arctic Art Book Fair. Bak den internasjonale kunstbokmessa står prosjektleder og kunstner Tanya Busse som representerer Tromsøs kunstbokhandel Mondo Books og et team med lokale kunstnere. Planen er at bokmessen senere skal besøke både Russland, Canada og andre deler av Arktis.

Men først er det altså ikoniske Alfheim svømmehall, tegnet av arkitekt Jan Inge Hovig i 1960, som er omgjort til et elegant visningsrom og salgsbod for utgivelser forankret i kunstscenen i Arktis. I tillegg til boksalg er det snekret et amfiteater med knalloransje benker på den dype enden. På kinolerret, under stupebrettet, vises opplesninger og kunstnersamtaler og blant den jevne strømmen med begeistrede bokbadere som har funnet veien til Alfheim, er ønsket om flere åpningsdager et gjentagende samtaletema.

Blant langbord med bøker, kassetter, vinyler, magasiner og ziner som tidvis støttes opp av klassiske gule bade-egg for barn, er det gitt en spesiell plass til Hans Ragnar Mathisen som har fått sin egen utstilling i barnebassenget. I tillegg til salgsplakater av kart presenteres det her et retrospektivt utvalg av multikunstnerens håndlagde bøker fra de siste førti årene. De innbundne bøkene ligger plassert på rekke og rad på langbordet som strekker seg gjennom barnebassenget. Flere har fått omslag utført i karakteristisk fargerik dryppeteknikk eller marmorering som danner et anonymiserende belegg på bøkene. Andre har fått anonyme omslag i skinn eller tekstil. En privat boksamling forteller mye om personen bak. Så hva skjuler seg bak de mystiske bokpermene i Hans Ragnar Mathisens samling?

Vidstrakt samling
Det viser seg at innsidene er minst like spennende som utsidene. Her finner jeg både publiserte historiske bøker om urfolkskultur, urfolksrettigheter og samisk religionshistorie og atlas. Og ikke minst finnes det flere eksemplarer av kunstnerens skissebøker med akvareller og tegninger. Det er naturalistiske landskap, en rekke andre abstrakte og figurative motiver, portretter, akttegninger og skriblerier. Samlingen er vitterlig «privat» i en utstrakt betydning. Det bekreftes blant annet i en bok som viser seg å inneholde flere års brevutvekslinger mellom han selv og en person med navn Visier Sanyü. Tekst er forøvrig også noe Mathisen har arbeidet mye med både i dikt, skuespill og som journalist.

Mathisen er også en svært bereist kunstner, noe skissebøkene avslører gjennom landskapsskildringer og portretter fra bl.a. Nagaland i det nordøstlige India hvor Mathisen har kunstnernavet Keviselie fra. Ikke alt materialet i skissebøkene er utført av Mathisen selv. For eksempel blar jeg opp på et portrett av en mann (kanskje en ung Mathisen?), signert Synnøve Persen. Her er det rett og slett mye gull, og de hvite bomullshanskene vi har fått utdelt for å bla i bøkene er helt på sin plass.

Kulturinteresser
I tillegg til interesse for urfolkskultur avslører samlingen også Mathisens musikkinteresse. Bak utflytende farger i grønt og lilla på lys gul grunn gjemmer det seg for eksempel en bok med Gustav Mahlers Syomphonies Nos. 1 and 2. Berømte verk av komponistene Richard Wagner og Guiseppe Verdi, har også fått nye omslag. En annen skatt blant tidligere utgitte bøker finner jeg bak permer med kosmiske fargetoner i dryppeteknikk. Det er førsteutgivelsen av «Under Nordlyset Straaler» fra 1885 av den danske nordlysforskeren Sophus Tromholt som var i Alta og Kautokeino på 1800-tallet for å forske på nordlyset og som samtidig fotograferte deler av den samiske befolkningen.

Flere av skissebøkene er dedikert til hvert sitt tema med portrett-tegninger, skisser eller akvareller, og bokverkene Mathisen har valgt å «ramme inn» forteller dermed ikke bare om kunstnerens kunst- og kulturinteresser. Bokbindingsprosjektet forteller også om en svært systematisk kunster som arbeider med omsorgsfull hånd. Jeg legger også merke til at flere av bøkene har blanke ark, klare til å fylles opp med nye streker. Som en slags hilsen om at det kommer mer fra den nå 75 år gamle kunstneren.

Utvalget som presenteres gir unektelig en unik mulighet til å bli kjent med et bredt og sentralt kunstnerskap. Rent formidlingsmessig er det likevel noen ting å sette fingeren på. Kanskje kan man ikke forvente så mye av en utstilling som bare er åpen en helg, men en infoplakat eller flyer, og ikke minst en utstillingstittel, hadde nok hjulpet de besøkende. Og selv om det er spenstig med en utstilling i bassenget, kan det også fort føles litt påtrengende, særlig i 2020, å skulle beveger seg rundt et langbord i et trangt barnebasseng. Noe skikkelig dypdykk ble det derfor ikke tid til. Jeg sitter altså igjen med en mye-vil-ha-mer-følelse og et håp om å få en ny sjanse til å dykke enda dypere ned i Mathisens forunderlige verden. Og da kanskje gjerne på en av byens større institusjoner, hvis per i dag ikke har hatt noen stor retrospektiv utstilling av Mathisens arbeider. Jeg tar i alle fall gjerne en ny dukkert.