Et eple kalt pære

Christian Torp
Eirik Sæther
PEAR
Utstillingen står til 29. november

Lite pærer, mange epler – i utstillingen PEAR på Christian Torp viser Eirik Sæther en serie skulpturer og fotografier som tar utgangspunkt i eplet som motiv. Gjennom gjentagelse og presisjon glorifiserer Sæther eplet, som fremstår som et ikon snarere enn et hverdagslig objekt. Tittelvalget kan virke som en enkel vits, men PEAR undersøker hvordan et slikt språklig skifte kan bære mening. Spørsmål stilles om hvordan språket styrer blikket, og hvordan vi både lar oss lede og forlede av kunstnerens ord og merkelapper.

En industriell kontrast
Et blått eple med integrerte metallelementer møter oss ved inngangen – det eneste fullstendige eplet i rommet, og utgangspunktet for de videre variasjonene. Den kjølige blåfargen gir objektet en uvirkelig karakter, og visker ut eplets organiske utrykk. Lenger inn i lokalet står tre fragmenterte epler med metallstenger som strekker seg ned i neongrønne sokler. De minner om hjerner som trekker til seg næring, som forskningsobjekter i et eksperiment. 

Fotografiene langs veggene viser et kunstig, forstørret eple plassert på pidestaller og uidentifiserbare metallobjekter. Bildene er trykket på metall og reflekterer lyset med en kald, nærmest aggressiv glans. Den industrielle overflaten står i kontrast til eplets naturtro form, og forsterker spillet mellom den organiske formen og det kunstige. Det gjentagende motivet i varierte farger gir utstillingen et preg av pop-art. Gjentagelsen og den systematiske utforskningen av formen både forsterker og tømmer motivet for betydning og symbolikk. Gradvis triller eplet frem som et tegn uten referanse.

De uferdige gipsveggene med synlige sparkelflekker setter tonen for rommet. Inntrykket er et rom i prosess, der grensene mellom ferdig og uferdig blir uklare. Dette spiller godt sammen med de glatte og de metalliske overflatene i utstillingen, som selv balanserer mellom organisk og syntetisk form. De hvite sparkelfeltene på utstillingsrommets vegger kan også opptre som gjenskinn og refleksjoner fra verkene. Her møtes det grove og det polerte i en felles, industriell estetikk. 

Mellom ironi og alvor
Sæthers titler og motivvalg har en nesten absurd humor, mens utførelsen og materialbruken vitner om en genuin undersøkelse av mening og form. Han låner åpenbart tankegods fra surrealisten René Magritte, men der Magritte synliggjorde avstanden mellom objektene og språket som beskriver dem, lar Sæther ordene og objektene kollidere. Den konseptuelle leken med forholdet mellom språk og bilde er i dag et velkjent grep, ofte mer bekreftende enn utfordrende. Likevel oppstår det en tydelig friksjon i møtet mellom tittel og motiv, der den språklige forskyvningen skaper et umiddelbart engasjement. Vi antar at vi ser et eple, men lar likevel språket innføre et øyeblikks tvil – en forstyrrelse som tvinger blikket til å søke mening på nytt, og vi blir minnet på at det er en fremstilling vi ser, ikke tingen selv. Den konseptuelle enkelheten er både en styrke og begrensning; idéen om forholdet mellom ord og bilde er klar, men risikerer å stoppe ved seg selv. Likevel oppstår en egen spenning i møtet mellom form, språk og overflate. Sæther løser ikke det språklige bruddet, og utstillingen lykkes dermed med å fange den vedvarende tvilen mellom det vi ser og det vi tror vi ser.