En gåtefull distanse

Oslo
Kunstnerforbundet
Carl Mannov 
Barbara
Står til 7. september

Den danske kunstneren Carl Mannov (f. 1990) har en mastergrad fra Kunstakademiet i Oslo (KHiO, 2016). Han arbeider i skjæringspunktet mellom det hverdagslige og det iscenesatte, og har erfaring fra både skandinaviske og internasjonale utstillinger. Nå markerer han seg med Barbara, hans første separatutstilling i Norge utenfor STANDARD (OSLO).

Maleriene viser personer i stripete gensere og briller i nøytrale positurer, ladet med kontemplasjon. De minner om fotografier fra én og samme seanse, oversatt til maleri, der figurene fremstår som utsnitt fra ulike bilder med varierende vinkler og størrelser. Identiteten til de fremstilte holdes på avstand, og de fremstår forkledde, som del av en homogen flokk, fratatt særpreg. Gjentakelsen gjør hvert enkelt bilde mindre interessant rent visuelt, men når det er et tydelig bevisst valg fra kunstnerens side, blir jeg som betrakter sittende igjen med en fornemmelse av å motta et budskap som ikke helt lar seg avkode.

Samtidig som utstillingen er preget av repetisjon, er maleriene likevel sterke. Det presise spillet mellom flate og figur, lys og skygge, skaper en subtil spenning. Stripene fungerer særlig godt der de flyter sømløst ut i motivets bakgrunn, og konturene mellom kropp og tomrom oppløses. Denne leken med grensene mellom figur og rom tydeliggjøres ytterligere i noen bokstavfragmenter som dukker opp med jevne mellomrom. I de figurative motivene trer bokstaver inn som linjer og former som forstyrrer og forskyver perspektivet, mens de i mer minimalistiske malerier blir stående alene; konturen er skarp langs én kant og glir ut i uskarphet på den andre, som fotografiske fokusplan som veksler mellom nær og fjern. Disse synes å fungere som en destillasjon av en gjennomgående problematikk: hvordan en kontur både kan definere og viske ut, åpne og lukke.

Et av utstillingens mest overraskende grep er det midlertidige rommet, formet av to vegger i et hjørne, hvor et utsnitt i den ene veggen fungerer både som vindu og speil, avhengig av hvilken side man står på. Mannov trekker betrakteren inn i sin egen romlige utforskning, der rommet oppleves som et mellomrom mellom virkelig og illusorisk, privat og offentlig.

Selve verkene er sterke, da de kombinerer presisjon og lek med rom, lys og form. De skaper komplekse lag som inviterer til fortolkning og får betrakteren til å lure på hvordan rom, perspektiv og detaljer henger sammen. Dessverre føles utstillingens tekster for meg noe påtvungne. Maleriene reduseres til eksempler på matematiske ligninger og holomorfe funksjoner i Eric Schmids følgetekst. Dette skaper en distanse som kan gjøre opplevelsen utilgjengelig for de uten spesialisert kunstkunnskap. Derimot står Florian Gerbt-Schumachers tekst i kontrast; et befriende supplement. Den er fortellende og personlig, skjønnlitterær i formen. Han trekker inn sin egen relasjon til kunstneren og vever dette inn i tematikken på en måte som både beriker og åpner opp utstillingen. Her får vi også forklart betydningen bak tittelens kvinnenavn, noe som kaster lys over et spørsmål utstillingen ellers lar stå åpent.

Barbara overbeviser uten teoretisk innramming som risikerer å svekke opplevelsen. Utstillingen balanserer mellom tydelighet og tilsløring, individ og mengde, figur og tomrom. Det er i denne forskyvningen, i dette gåtefulle rommet, Barbara står mest stødig og åpner for fortolkning.

Denne anmeldelsen er en del av Kunstavisens prosjekt: Kunst og unge stemmer. Prosjektet støttes av Sparebankstiftelsen DNB.