Vekst og fall i danske landskap

Van etten
Ole Messel
for hånden
Utstillingen står til 25. mai

I det intime utstillingsrommet Van Etten utvides rommet med Ole Messels abstrakte naturfremstillinger. Maleriene åpner mot ukjente, abstraherte naturlandskap, preget av intuitive og tilsynelatende spontane penselstrøk. Gjennom et arbeidsopphold på Per Kirkebys atelier på Læsø sommeren 2024, har Messel utarbeidet malerier inspirert av kunstnerens lyrisk-ekspressive verk. Ifølge galleriet tilsvarer verkenes format omtrentlig de Kirkeby brukte, mens den visuelle fremtoningen har en løsere tilknytning. Resultatet er abstrakte malerier der trær, vann og lys fra landskapet rundt atelieret kommer til uttrykk gjennom raske penselstrøk og en kroppslig  tilstedeværelse. I flere av maleriene er inspirasjonen fra Kirkeby merkbar, ikke bare i naturmotivet, men i utforskningen av flaten; den deles opp i felt som skaper rytme og spenning.

To bilder i samtale
Fra inngangen blir jeg møtt av Gjennom vår og Tilgro (begge 2025); to malerier som henger tett, som et par i dialog. Plasseringen skiller seg ut i en utstilling der de fleste arbeidene har god avstand. Her tvinges man til å se dem sammen, ikke bare som to verk i forlengelse av hverandre, men som to motsetninger. Den tette plasseringen fremhever kontrastene; det dempede og innadvendte mot det ekspressive og lysende. Gjennom vår holder blikket i en dunkel og gåtefull stemning, der utvaskede grønntoner flyter sammen. Mørket og mangelen på grenser gjør det vanskelig å skjelne former og dybde.

Nettopp denne innadvendte uklarheten gir grobunn for det som kommer i Tilgro, i det mer strukturerte og konfronterende. De mørke penselstrøkene danner et slags grenverk, mens lysere strøk i mellomrommene opptrer som et motsvar. Bakgrunnen fungerer også som forgrunn, og det skapes en vibrerende flate der lys og mørke konkurrerer om oppmerksomheten. Her oppleves formene som tydelige og gjennomtenkte, samtidig som intuisjonen får råde i de mer aggressive strøkene nederst i billedflaten. De to maleriene fungerer godt som motstykker, men også som en forlengelse av hverandre – bundet sammen av grønntoner og ferskenrosa nyanser, og med en antydning av felles horisont.

Landskap i endring
Gjennomgående utforsker Messel det kroppslige og intuitive. Overgangen mellom maleriene føles som en vandring i et landskap i endring – fra varme toner til kulde, fra urolige til mer harmoniske stemninger, fra tette til åpne strukturer. I Strandenge (2025) får vi en sammensetning av alle disse motsigelsesfylte uttrykkene. Nederst bygges flaten opp med mørke, bråkete blå og lilla strøk som flammer oppover. Deretter følger en sone av utvaskede grønntoner som antyder gress og busker, før murstrukturer kommer til syne i et lag over. I nedre del savner jeg et pusterom, men lenger opp i bildet åpner maleriet seg mot et vakkert, abstrakt landskap. Her skapes det dybde og variasjon i formspråk, strøk, og farger – i en fri presisjon. Det uferdige får stå, balansert av kontroll og definisjon.

Du må nesten stå litt i det
Til tider kan komposisjonene føles noe overlesset, særlig i partier der mange strøk og fargefelt kjemper om plassen uten tydelig hierarki. Det skaper uro i lesningen og gjør det vanskelig å finne innpass som betrakter. Blikket får ingen klar vei å følge, og motivet kan oppleves som stillestående snarere enn levende. I disse partiene mister maleriet noe av den åpne, pulserende kvaliteten som ellers preger utstillingen, og detaljrikdommen risikerer å overskygge de mer subtile nyansene.

Samtidig virker dette som et bevisst valg, en måte å vise frem landskapet som komplekst og i bevegelse, snarere enn oversiktlig og balansert. Maleriene gir få klare holdepunkt og kan gjøre det krevende å holde blikket, men nettopp i dette ligger også en styrke. Over tid trer nye sammenhenger og former frem. I sin første solopresentasjon insisterer Messel på maleriets stadige muligheter og blant hans fremste valg er å la prosessen være synlig i overflaten. Dette gir bildene en råhet og nærhet. Ikke alt treffer med én gang – noen bilder vokser sakte, men de gror på meg.

Denne anmeldelsen er en del av Kunstavisens prosjekt: Kunst og unge stemmer. Prosjektet støttes av Sparebankstiftelsen DNB.