Gruvedrift i NRKs gullåre

Mediafest. NRK som laboratorium for ny kunst
Atelier Nord, Oslo
Står til 31. januar 2021

Det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra NRK Fjernsynet om at eksperimentvillighet og samarbeid med kunstnere i kulturdekningen er en god og nødvendig ting, i folkeopplysningens navn. Det var TV-monopol, skolefjernsyn og Trim for eldre, og i sannhet andre tider enn hva den velstrigla masseunderholdningsmaskinen i det hvite huset på Marienlyst leverer i dag.

Vi snakker om fjernsynets barndom og ungdom, 1960-årene og fram til NRKs statsmonopol ble opphevet, i prinsippet i 1981, i praktisk TV-forstand med opprettelsen av TV 3 i 1987. Er du en av dem med interesse for sjarmerende, famlende datagrafikk, elektronika i svart-hvitt og nostalgisk-optimistisk medieteknologi, alt paret med moderne kunsthistorie, legger du et førjulsbesøk til Atelier Nords lokaler på Grünerløkka. Utstillingen Mediafest. NRK som laboriatorium for ny kunst er smakebiter fra det rikholdige NRK-arkivet, vist tidsriktig på tjukke TV-apparater med tilhørende hodetelefoner som inviterer til kontemplativ seeropplevelse i tussmørke.

Tverrkunstnerisk avantgardisme

TV-apparatene er plassert på bokser i ulike høyder, etter utstillingsdesign av Elise Storsveen. Helheten oppleves som en blanding av Henie Onstad Kunstsenters tverrkunstneriske avantgardisme, programserien Fysikk på roterommet – som vel de fleste norskinger over førti bør ha et forhold til – og den surrealistiske Barne-TV-klassikeren Pompel og Pilt.

Disse referansene går først og fremst på stilen, den lekne og ofte estetisk kompromissløse nysgjerrigheten som preger mange av programinnslagene, men er ikke nødvendigvis tatt ut av løse lufta. Kurator for Mediafest, Lars Mørch Finborud, har bakgrunn som mangeårig kunstnerisk ansvarlig på Høvikodden. Artig nok dukker Helmut Ormestad, den ene halvdelen av roteromsfysikerne, opp på en av skjermene som oppstemt amatørkomponist med elektronisk tonegenerator. Og i et innslag om kunstutdanning fra programserien Pan i 1975 blir musiker og multimediakunstner Arild Boman intervjuet av Holger Kofoed om eksperimentering med videografikk på Kunstakademiet. Fun fact: Den samme Boman laget musikken og lydcollagene som tonesatte kultfigurene Pompel og Pilts mange og ubegripelige strabaser.

Ellers dukker kjentfolk som Arne Nordheim, Sidsel Paaske, Per Kleiva og Kjersti Alveberg opp i ulike sammenhenger. Kostelig er Robert Jäppinen og Kjartan Slettemark, som framfører sin happening Symfoni Realista no. 3 i et innslag i programserien Epoke fra 1969. En lettere fortvilt reporter Ragnar Baartvedt prøver å henge med i svingene og skape mening ut av duoens spontane samspill, med hverandre og de mange gjenstandene og materialene de boltrer seg med, og i.

Aparte og ikonisk
«Det er vanskelig å overdrive NRKs betydning for Norge som kulturnasjon», innleder Finborud sitt kuratoressay til Mediafest. Utstillingen handler om teknologiutvikling og – optimisme, og demokratiseringen av denne teknologien. Den handler også om hvordan denne preget holdninger og prioriteringer i NRK-huset. Finborud peker på hvordan NRKs studioer i starten fungerte som laboratorium og kunstnerisk roterom hvor billedkunstnere, dansere og komponister fikk mulighet til å samarbeide med husets egne teknikere i en gjensidig utforskning av hva den nye apparaturen kunne brukes til.

Denne kulturen frembragte både ikoniske og aparte produksjoner. Eksemplene i Mediafest viser bredden i denne produksjonen. Utstillingens fortjeneste er først og fremst å peke på betydningen NRKs allmenndannende mandat har hatt for kunstnere og kulturprodusenter, også langt utenfor veggene på Marienlyst.

Dømt til undergang
Dernest blir man gjort oppmerksom på hvilken gullåre NRK-arkivet faktisk er. Sympatisk nok i disse smittevernstider er Mediafest en utstilling du også kan oppleve hjemme, komfortabelt og koronavennlig; samtlige tolv innslag er naturligvis tilgjengelig i NRKs nettarkiv. En kveld med graving rundt i dette landskapet vil garantert gjøre deg til et rikere og lykkeligere menneske. Så får man heller tåle å irritere seg over alt som ikke lenger er tilgjengelig, av kunstnerportretter og tidsdokumenter fra hine dager. En mer konvensjonell, men likevel historisk verdifull programserie som Fjernsynsgalleriet kan ikke lenger ses, ei heller Pål Bang Hansens ubestridelig interessante langintervju med Haaken Christensen fra 1995 – for å nevne to eksempler der min egen graving kom til kort. Dette er vel også for kulturarv og forskningsmateriale å regne.

Viktigere er det likevel at denne frie og åpne mediekulturen antakeligvis var dømt til undergang av både indre og ytre krefter. TV ble kommersialisert, teknologien ble demokratisert; et avansert fjernsynsstudio var ikke lenger nødvendig for å lage teknologisk avansert kunst. Dessuten er en gjennomsnittlig TV-produksjon av i dag så profesjonalisert at det vil være vanskelig for kunstnere å bidra med stort annet enn idétilfang og konseptuelt innhold uansett. Når det er sagt, er det vel kanskje nettopp på det punktet at man kunne ønske seg at Rikskringkastingen kunne opprettholde en flik av eksperimentvilje også i dag.