Kropp, rom og univers

Den aller første kunstopplevelsen ved ankomst til Moss blir klassikeren I Wanna Know What Love Is, som spilles på radio i taxien på vei ut til Jeløya. Sangen danner en fin intro til gjensynet med Marina Abramovićs verk, som hun skapte sammen med sin partner Ulay. Jeg tenker på hennes An Artist’s Life Manifesto, skrevet for den retrospektive utstillingen på MoMA i 2010, hvor hun i delen An artist’s relation to his love life skriver: «An artist should avoid falling in love with another artist».  

Enda godt hun ikke lever etter sine egne regler tenker jeg, fordi disse verkene som ble skapt sammen med Ulay er sterke.  

Som Rest Energy, hvor de to står med en spent pil og bue mellom seg – tilliten og handlingen i denne filmede performancen er umulig å ikke la seg dra inn i. Ikke minst gjelder dette for performancen Imponderabilia, hvor publikum kan presse seg mellom de to, de agerer som dørene inn til kunsten. Kunstnerne er jo allerede inngangen til kunstinstitusjonene, og dette er en veldig fysisk kunstopplevelse som må ha gjort noe med dem som kom – at de aktiverte verket sammen med kunstnerne.   

Vi forstår kunst av å erfare den 
I hele underetasjen høres den intense messingen «Art Must Be Beautiful, Artist Must Be Beautiful» fra verket med samme navn, der Abramović hektisk børster håret mens hun fremsier disse insisteringene. Det er et av mine favoritter; den er så intens, den filmen, særlig når vi nå vet at Abramović alltid har hatt lyst til å være vakker, at hun har brukt masse penger på å fikse sitt utseende og bruker seg selv i alle verk. 

Møter i Møllebyen 
På House of Foundation møter jeg del tre i årets prosessuelle utstilling Fire møter med Møllebyen. Institusjonen har en femårig satsning hvor fem ulike kunstnere får disponere visningsrommet i ett år. Charlotte Thiis-Evensen har invitert Yamile Calderón, Vilhelm Christensen og Jon Benjamin Tallerås til å arbeide sammen om utstillinger som alle kretser rundt by og urbanitet. 

Men best husker jeg monotonien er tittel på Vilhelm Christensens bidrag. Det er hentet fra Dag Solstads roman 1987, som foregår på en norsk fabrikk. Utstillingen åpner med en klokke på veggen uten visere – et forsøk på å stoppe tiden – som tidligere hang i papirfabrikken M. Peterson & Søn. Videre inne i rommet møter man en stor skulptur; en brun papirrull, skapt av vrakede papirruller fra fabrikken. Til slutt leder rommet inn til en videoinstallasjon som viser demonteringen av klokken, med dens tidsviser, på fabrikkveggen, som ifølge kunstnerens tekst var en viktig hjørnestein for byen. 

Når denne teksten publiseres, er det Tallerås’ Mens jeg undrer meg over verden som blir rarere og rarere og rarere som vises. Den åpnet 22. november med en byvandring – en anledning til å se alle bidragene til fellesprosjektet Fire møter med Møllebyen, spredt rundt i Moss’ offentlige rom. Ifølge pressemeldingen han sendte meg noen dager før åpningen, har Tallerås snoket i bystrukturens rigide rammeverk på leting etter alternative bevegelsesmønstre og nye siktlinjer, både konkrete og immaterielle. I bildene som nå henger på House of Foundation, ser vi ham henge i lyktestolper og trær, klatre på husfasader og være på vei inn i bygninger. Snokingen, som han selv kaller det, er tatt på alvor – Moss er undersøkt. 

Kosmos og mørke ganger 
Jeg spør tre tenåringsjenter om veien til Moss Kunstforening. De ser på meg med blanke ansikter. Jeg forteller at foreningen har fått nye lokaler like ved kirken. De peker mot kirken og ler over at de ikke ante at byen hadde en slik kunsthall og sier de vil sjekke den ut. Vel fremme blir jeg møtt av billedkunstner Unn Fahlstrøm, som har ansvaret for det kunstneriske programmet. Da hun for noen år siden flyttet hjem til Moss, så hun potensialet i hva et slikt visningssted kunne bidra med til byen. 

I utstillingen Utforsker ormehull med rottene, det er stengt! Vi må snu har Matilde Westavik Gaustad, som arbeider med både vev og video, inkludert begge uttrykksformene i verket sitt. 

Her kunne mossingene se den 24 meter lange billedvevfrisen Upsilon Andromedae b. Veven er en abstrahert flamme, tittelen er navnet på et stjernesystem som ligger over 40 lysår fra jorden, og bokstaven “b” refererer til en rød dvergstjerne som beveger seg i en vid bane rundt hovedstjernen. Frisen minner om en lydbølge, som om astronomiske data er oversatt til et visuelt språk. 

Både billedveven og videoene Hybrid Vigor og Lagune, som er filmet i de vannførende tunnelene til Suldal 1 kraftverk, fremkaller en trykkende, klaustrofobisk følelse – til tross for at rommene egentlig er ganske store og luftige. 

Jeg leser utstillingsteksten skrevet av Tommy Olsson: «Er ikke teppet egentlig et flyvende teppe, fullsatt med folk som drømmer at de egentlig sitter på et tog uten tilbakereise, som sakter inn for å stoppe opp ved neste stasjon, med sivilisasjonens lys reflektert i brillene til personen som sitter på andre siden av bordet med lukkede øyne?» Og tenker at Gaustad har klart å flette inn mange komplekse og universelle tanker i utstillingen. 

På vei til toget passerer jeg skulpturen Angreren av Sigri Welhaven – den forestiller en naken mann som river seg i håret. Etter dette besøket er det imidlertid ingen grunn til å føle frustrasjon. Jeg tenker på en annen ting Abramović sa i mitt intervju med henne; at kunsten er oksygen for samfunnet, uten den overlever ikke mennesket. Moss har, med sine tre kunstinstitusjoner, et kunstnerisk tilbud av en kvalitet som mange andre steder kunne misunne.