Intervju med Charlotte Thiis-Evensen «Sorgenes etterkommere»: Charlotte Thiis-Evensen om tid, trøst og sammenholdte minner

Kunstavisen møtte Charlotte Thiis-Evensen i sluttfasen av bokproduksjonen i august. Vi snakket først over en kaffe på W.B. Samson på Carl Berner, deretter i bilen utover på vei mot det grafiske produksjonshuset MERKUR på Langhus. 

– Det er første gang jeg lager en kunstbok. Gjennom designer Ulf Carlsson og de håndverksmessig kyndige ansatte i bokbinderiet Johnsen og trykkeriet Thure Trykk, har jeg fått bedre kunnskap om både design, trykke- og bokbinderprosessen. Jeg har rett og slett fått innsikt i hva det vil si å lage en ordentlig bok. Å jobbe med en som er så dedikert til bøker som Ulf er, har vært fantastisk. I dag er jeg uhyre spent på selve ferdigstillelsen av boka der innmaten og omslaget skal settes sammen til en bok og snittet skal farges for hånd.

Din kunstbok baserer seg på bearbeidelser av fotografier du har tatt på reiser med din søster de siste årene. Før vi går inn på disse reisene: på hvilken måte har du bearbeidet fotografiene?

Fotografiene fra reisene er omgjort til grafikk hos Trafo Kunstproduksjon i Asker. Negativer av fotografiene har blitt etset inn i aluminiumsplater som fungerer som dyptrykk der man legger farge i hulrommene og trykker dem på papir. Flere av motivene har jeg også omgjort til fotopolymer i Norske Grafikeres Verksted i Oslo. Jeg har også laget koldnåltrykk der jeg risser inn motiver i sinkplater, bilder hentet fra fotografier fra 70-tallet av søsteren min og meg, og trykker dem på papir.

Hvordan har samarbeidet med Ulf foregått?
Ulf Carlsson har vært med på bokprosjektet helt fra starten av. Vi har møttes i hans atelier på Carl Berner og jobbet frem ideene til valg av papir, fargekvalitet på tekstene, helhetlig design på boka, fargebearbeiding av fotografiene etc. Vi har besøkt trykkeriet Thure Trykk i Skien for å finne frem til riktig kvalitet på papiret og Bokbinderiet Johnsen for å se på materiale til omslag og muligheter for klisjeer og kapitélbånd. Vi har forsket på fotoalbum fra eldre tider, slik at boken kan gi assosiasjoner til denne typen håndlagede album. Jeg har 48 håndnummererte fotoalbum hjemme som min far laget gjennom hele min oppvekst. Vi har brukt dem som inspirasjon og hjelp i prosessen.

Du skal også selv jobbe fysisk med boken i ukene som kommer?
Ja, vi har laget en klisjé, et hulrom på forsiden av boka, hvor det skal ligge et fotografi av søsteren min og meg fra 70-tallet. Planen er at min søster skal bli med å lime på dette mangfoldiggjorte fotografiet, ett for ett, på samtlige 200 eksemplarer. Det er det vi to skal gjøre i tiden etter ferdigstillelsen her fra trykkeriet. Jeg vet imidlertid ikke hvor mye hun klarer. Hun har blitt mye dårligere den siste tiden. Det blir på et vis samme metode som det har vært i hele kunstprosjektet Memory, hvor hun er med underveis i prosessen.

Forsiden av boka Når mørket driver inn. Foto: Filip Skorgenes

På hvilken måte vil du si at hun egentlig er med i prosjektet?
Jeg har tatt henne med på reiser til våre barndomssteder i Telemark – til Rauland, Porsgrunn og Kragerø. På reisene har jeg forsøkt å gjenskape minner sammen med henne fra vår felles oppvekst. Det har vært interessant å se hvordan husene på de ulike stedene, naturen og tingene som er der har satt i gang mange fine samtaler. Hun husker ting på en helt annen måte når hun kan forholde seg til noe konkret fra sitt eget liv. I sommer dro vi tilbake til Rauland, som er et av de stedene vi møter i boka. Det er så fint å oppleve hvordan hun reagerer når vi kommer frem til det området hvor vår hytte er plassert. At hun umiddelbart begynner å si: «Ja, men der sto jo pappa og laget den benken og der gikk jeg på ski.»  Akkurat som musikk kan vekke minner til live for noen, er husene, gjenstander og stedene med på å gjenskape minner for min søster. Det synes jeg er både tankevekkende og interessant. 

Gjennom dette får du også en tilgang til henne?
Det er akkurat det. Jeg ser glimt av den hun faktisk var. Da ler hun på en måte som jeg husker fra da hun var frisk. Eller sier ting som gjør at vi i fellesskap kan minnes ting. Så det har vært en god metode å reise til alle stedene i Telemark. Men, jeg tenker også at det er viktig at hun er nært på prosjektet, fordi dette er også er etisk utfordrende. Jeg vet jo hvordan hun var da hun var frisk, og hvor mye stolthet hun hadde. Ville hun, mens hun var frisk, likt et slikt kunstprosjekt som dette overhodet? Utfra dette perspektivet er det viktig for meg at hun følger prosjektet tett. 

Bor din søster fremdeles i omsorgsbolig?
Min søster bor i en egen omsorgsleilighet med sin egen nøkkel. Hun har et pågående selvpålagt arbeid med å samle flasker. Jeg kjenner det igjen fra vår egen familie, at hun har den sterke arbeidsmoralen. Hun trenger kontroll over noe i livet sitt, utføre noe og ordne opp. Hun har et rigid system og har tjent masse penger på flaskesamlingen. Som advokat var hun veldig arbeidssom og selvstendig og dette gjenspeiles i hennes nye hverdagsprosjekt.

Hvor i sykdomsforløpet er hun nå? Kjenner hun deg igjen?
Hun vet veldig godt hvem alle vi søsknene er, men hun glemmer stadig flere av resten av familien og vennene sine. Det er en liten kjerne av folk hun husker. Nær familie og en håndfull venninner som treffer henne ofte. Jeg har lagt merke til at hun har et system i telefonen sin der hun har notater rundt historikken knyttet til forskjellige personer, slik at hun kan slå opp på navn underveis i samtaler. Hun jobber hardt for å forsøke å henge med. Hver gang jeg har truffet henne i sommer har hun gått i konfirmasjonskjolen sin. Det betyr ikke at hun husker hva en konfirmasjon er. Det har satt i gang så mange tanker hos meg rundt tid. At hun ikke selv forstår at hun går i konfirmasjonskjolen bryter med min egen opplevelse av tiden, at ting går fremover, at narrativet vårt i verden har en start og en slutt. Tidsfølelsen smuldres opp. Datteren min giftet seg i sommer, men det med bryllup, det skjønner ikke søsteren min lenger hva er. Alle livsfaser og alle overganger – hun forstår det bare ikke. Det er skremmende å være vitne til at hjernen kan endre seg så totalt at man mister hele normaliteten. Det er bare fire år siden vi fikk kjennskap til diagnosen. 

Du har i flere år holdt tak i et prosjekt der du undersøker betydningen av minner, tid og varighet. Hvordan vil du plassere ditt nåværende bokprosjekt inn i dette?
Det første kunstverket jeg laget da jeg forsto at søsteren min var alvorlig syk var en lysestake med 48 lys som representerer de 48 friske årene hennes frem til vi fikk diagnosen. Hennes tid som helt frisk stoppet opp her. Jeg har tent et lys på åpninger i ulike gallerirom, og publikum har tent de andre lysene for sine egne grunner som de beholder for seg selv. Så startet jeg reisen til Telemark som har resultert i flere utstillinger og boken som er ferdigstilt nå. Jeg er allerede i gang med tanker rundt et nytt verk som skal produseres frem til en utstilling i Arendal Kunsthall til 2027. Underveis i prosessen med dette sorgarbeidet har jeg tenkt mye på noe Marcel Proust har skrevet:

Ideér kommer til oss som sorgenes etterkommere, og i det øyeblikket sorgene forvandler seg til ideer, mister de noe av sin makt til å ramme oss i hjertet.

Hva har det betydd for deg å løfte blikket og å kunne forholde deg til filosofi, litteratur og annen kunst underveis?
Jeg er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo, men jeg er også litteraturviter. For meg er litteraturen en uvurderlig kilde til å forstå mer om meg selv og det jeg holder på med. Jeg søker meg alltid dit når jeg skal forsøke å finne frem til ting jeg lurer på enten det er i research-faser, underveis når jeg lager ting, eller som her i denne voldsomme sorgprosessen. Jeg har lest Deborah Levy for å finne ut ting om tap, Virginia Woolf for å forske på minner og Gaston Bachelard for å lese mer om hvordan forholdet vårt mellom bevisstheten og rommene vi bor i kan forme minner og følelser. I boken min er det også en tekst av Mina Haufmann og en samtale mellom meg og min søster. I sorgprosessen de siste årene har all lesningen – enten det er teori eller skjønnlitteratur – trøstende og føles som en hjelpende hånd for meg.