Nytt Momentum

Moss
Galleri F 15
MOMENTUM 13Gruppeutstilling
Between / Worlds: Resonant Ecologies
Utstillingen står til 12. oktober

Det er en stund siden det har gått veldig bra for Momentumbiennalen på Galleri F 15 i Moss. I 2019 feiret man biennalens 20 års-jubileum med en litt slapp og tilbakeskuende utstilling. Utgaven i 2021 blir husket for kuratoren som fikk sparken et par dager før åpningen. Mens den forrige utgaven var preget av en kollektivistisk gjør-det-selv estetikk uten så mange kunstneriske høydepunkter. Årets utgave er den første under ledelse av galleriets nye direktør, Lise Pennington. Hun har invitert danske Morten Søndergaard, professor i lyd og mediekunst ved Aalborg Universitet til å kuratere utstillingen, og han har igjen invitert 39 norske og internasjonale kunstnere som alle arbeider med lyd. Resultatet er bedre enn på lenge.

Utstillingen foregår både inne på Galleri F15, og ute i det idylliske skog- og strandlandskapet på Jeløya. I tillegg tilbys et ganske omfattende konsertprogram i Moss kirke, samt en serie samtaler og opptredener andre steder i byen. Søndergaard har gjort et godt utvalg av kunstnere. Mange av dem arbeider med avansert lydteknologi. Kunsten interagerer ofte med publikum og omgivelsene, og en del av arbeidene handler om å forsterke lyden av fenomener vi vanligvis ikke hører eller legger merke til. Et eksempel på sistnevnte er Daniel Pflumms videoinstallasjon Breath (1995), der lyden av forskjellige nyhetsankers åndedrag før selve nyhetsopplesningen starter, er montert sammen i en lengre, overraskende sekvens.  

Teknologiske eksperimenter
En som har dukket ned i teknologien er danske Mogens Jacobsen. Han har laget Razz Ring (Hertzian Herd Healing), en lydskulptur som sporer publikums mobiltelefoner og bruker disse signalene til å lage musikk, som igjen avspilles på små klangskåler (singing bowls). Et annet høyteknologisk kunstverk er tyske Ralf Baeckers The Collapse of a Microcosm. Dette er en kjede av lyssensitive databrikker, som blinker og lager lyder etter hvert som lyset i galleriet forandrer seg. Men selv om det teknologiske nivået er imponerende, lar jeg meg ikke helt forføre av de abstrakte lydene som kommer ut av disse kunstverkene. I det hele tatt er lydnivået inne i galleriet lavt. For å hindre at verkene overdøver hverandre har man dempet volumet, atskilt rommene med tunge gardiner og plassert mye av lyden i høretelefoner. Hvilket også gjør utstillingen noe stakkato å bevege seg i.

Heldigvis får lydinstallasjonene mer rom og plass utendørs, og flere av kunstnerne har, virker det som, skrudd lyden på maks volum. Den engelsk/norske kunstneren Natasha Barrett har installert seg i et skogholt med høyttalere plassert høyt og lavt rundt omkring. Det samme har Kanadierne Janet Cardiff & George Bures Miller gjort i et annet skogholt lenger borte. Det er ikke mye å se på i disse verkene, annet enn skogen. Lydsporene består dessuten av bearbeiding av fuglekvitter, summende insekter, knakende trær og andre lyder som gjerne hører skogen til. Dermed blander kunstnernes lyder seg sammen med virkelighetens, og slik skaper de drømme-aktige situasjoner som gjør det vanskelig å si hva som er lyd fra stedet og hva som er bearbeidede lyder og komponerte klanger.

Verdens regissør
Maia Urstads bidrag tilslører også grensene mellom kunst og virkelighet. In The Unlikely Event of... (2021/2025) består i tillegg av et fascinerende visuelt element. I et lite skur med utsikt over Oslofjorden har Urstad satt inn syv høyttalere som spiller et susete lydspor, med sammenføyninger av opptak fra tog, båt, kollektivtransport, og slike beskjeder som forteller om farkostens sikkerhetsrutiner, bruk av setebelter og flytevester. Inni skuret kjennes det ut som å være på reise. Samtidig sørger skuret for å ramme inn sjøutsikten, som var det et landskapsbilde.

Når Urstad og de andre kunstnerne ikke viser ting eller bilder, forsterker de oppmerksomheten på omgivelsene. Man må konsentrere seg, skjerpe sansene, synet og hørselen for å forstå hvor lydene kommer fra. Dette gjør kunstverkene / lydinstallasjonene lite fotogene, og biennalens kunstnere er kanskje bedre til å lage lyd enn visuelle uttrykk. Men i dagens kunstverden tror jeg dette kan være en fordel. Ta fjorårets Veneziabiennale, da jeg besøkte den fikk jeg inntrykk av å bevege meg i en kulisse for Instagram, at hele utstillingen var laget for at folk skulle poste om den på sosiale medier. Sånn er det ikke med de lite fotogene kunstverkene i Moss. Istedenfor virker det som kunstnerne anstrenger seg for å gjøre den sanselige erfaringen rikere, og de beste kunstverkene klarer å gjøre den fysiske verden til et fortryllende sted igjen.