Grådighet, tvil og tårer

Moss
Galleri F 15
Nathalie Djurberg & Hans Berg
Death or Eternal Delight
Kurator: Maria C. Havstam
Utstillingen står til 25. mai

Da jeg for første gang ble eksponert for Nathalie Djurberg og Hans Bergs univers på utstillingen Stir Heart (Museet for samtidskunst, 2010), ble jeg fascinert av uttrykksintensiteten i arbeidet deres. I etterkant har jeg sett et utvalg av deres filmer i forskjellige sammenhenger, senest i 2020 på Kistefos. Intensiteten var der fremdeles – også slik i den aktuelle utstillingen på F15.

Utstillingen Death or Eternal Delight fyller både første og andre etasje på F15 og byr på skulpturer, installasjoner og animasjoner. Her er alle kluter satt til for å skape et totalkunstverk, og monteringen og presentasjonen av de enkelte arbeidene er gjort med omhu. Utstillingen er behagelig strøken, og den atmosfæriske musikken som strømmer ut ifra og gjennom alle rom har en hypnotiserende virkning på meg. Publikum drives rundt gjennom flertydige lyse, dekorative og sansestimulerende installasjoner og over i mørke saler med tilsvarende installasjoner, gilde, underlige dyreskulpturer – mange fugler – og andre skulpturelle objekter. Sterkest inntrykk gjør imidlertid animasjonsfilmene som vises på forskjellige steder i utstillingen. Det å kunne fokusere på ett og ett verk, for så å gå inn i én fortelling av gangen, er – også i denne sammenhengen – mest utbytterikt for de av oss som tidvis sliter med konsentrasjonen.

Mørke, moderne fabler
I kull-animasjonen Like Beads on a String (2022) er hovedfiguren en ulv som feller perleformede tårer som deler seg og triller av sted nedover grener, blader og inn i kratt. Tårene utgjør til slutt små bekker som trenger ned i skogbunnen der de treffer en diamant (Iflg. Politikens symbolleksikon, en juvel som, blant annet, symboliserer uforgjengelighet) dypt nede i jorden. Den klagende, søtladne, komposisjonen for fløyte som følger den 6 minutter lange filmen, antyder kanskje at vi bør møte de mest klisjéfylte forestillingene om evighet med en viss skepsis.

I den tilstøtende salen i første etasje vises animasjonen This is Heaven (2019), for meg utstillingens høydepunkt. Filmen er besnærende, men samtidig heslig.

Gjenkjennbar narsissist
En tynn, ustelt, naken mannsfigur – utformet i leire, plastilina og skum, våkner opp i en ukjent sfære med oppspilte, kulerunde øyne og et enormt, siklende gap. Han ligger i noe som ser ut som en krysning mellom tykke, hvite madrasser, puter, sengetøy og skymasser i en seng med gullforgylte endestykker. Mannsfiguren befinner seg i en forestilt himmel. Etter hvert som han blir varm i trøya, raser han rundt, fylt av et umettelig begjær som han forsøker å tilfredsstille, blant annet gjennom å ha seksuell omgang med alt som kan krype og gå. Himmelen viser seg å være et sted der han – filmens grenseløse hovedperson – kan rive til seg gullglinsende medaljer og utmerkelser, pokaler, sekker fylt med diamanter, lekre motorsykler, havfruer med skimrende underkropper og sprengfulle, rosa grisejur å slurpe i seg melk fra. Mannen har ingen replikker, men skriften på himmelen røper noe av det han føler og tenker: Floating around in bliss, All for me, I am great, I love it, etc. Til slutt går det imidlertid galt for den amoralske hovedfiguren, slik det gjerne, som det påpekes i utstillingsfolderen fra F15, gjør i moralske fabler. This is Heaven gir assosiasjoner til, blant annet, den kjente fortellingen om Kong Midas, men står, ikke minst takket være komponist og makker Hans Djurbergs altomsluttende, intendert klimaks-fikserte og eksalterte synth-komposisjon (tenk Vangelis’ musikk til filmen Chariots of Fire), svært godt på egne ben.

I andre etasje er det filmen Damaged Goods (2019) som treffer sterkest. En identitetssøkende, kvinneliknende figur måler seg opp mot et uoppnåelig kvinneideal. Hun klatrer ut av en kasse og forsøker å bygge idealkroppen ved å bytte ut egne kroppsdeler med de ulike reservedelene som ligger i kassen. I am falling apart and I am building myself up again står det etter hvert skrevet på veggen bak kvinnen. Lang historie kort: til slutt kollapser både lunger og hjerte. Filmen er absurd og hysterisk, men den fremstår dessverre treffende hva angår det kroppspresset som i større og større grad plager kvinner, eldre som yngre. Den akkompagnerende mistrøstige musikken passer som hånd i hanske.

Med ørene på stilk
En stor bonus på selve åpningsdagen var en halvtimes live-performance med komponisten og musikeren Hans Berg i kafeen før innslipp. På et vis bidro den innledende konserten til en skjerping av hørselssansen, noe som føltes som en hjelp til å manøvrere seg gjennom den visuelt eksplosive utstillingen.