Oppdaterer klassiske motiv

Marius Engh: Hermopolis
Vegginstallasjon
Tolldirektoratet
Tollboden, 0152 Oslo

De fleste kjenner byggene til tollvesenet rett ved Oslo S, men færre har nok fått med seg at det har kommet et moderne glassbygg som forbinder de historiske murhusene. Inngangen til nybygget prydes av Marius Enghs Hermopolis, som er et ganske utypisk verk til Engh å være.

Klassisk motiv

Motivet i installasjonen er jo også klassisk. Utgangspunktet er den greske guden Hermes, som er kjent for sine bevingede føtter og rolle som budbringer mellom mennesker og guder. I dette verket er det imidlertid hans møte med kjempen Argus som står i sentrum: En kjempe som voktet grensene mellom gudenes og menneskenes verden. På oppdrag fra selveste Zeus fikk Hermes (også kjent som Merkur) oppgaven med å ta livet av den altseende kjempen. Motivet er ikke ubetrådt mark, blant annet har danske Bertel Thorvaldsen og Peter Paul Rubens lagd sine versjoner av scenen.

At det akkurat er grensene som Argus bevoktet, og etter sin død åpnet for fri flyt, er tankevekkende i forhold til tollvesenets funksjon, siden staten alltid har hatt en interesse av å følge med på varer og folk som skal inn og ut av landet.

Panoptisk

I våre dager har verket en litt annen aktualitet også, siden det jo er viruset COVID-19 og smittebærere som er de mest fremtredende representanter for overskridelse av nasjonalstatens grenser.

Indirekte kunne vi jo også se på verket som et bilde på den økte oppmerksomheten for andre grenser i form av smitte og sosial distansering som preger dagens virkelighet. Det er spesielt spennende å tenke over at staten, i denne sammenhengen Tollvesenet, representeres ved Argus, for et annet navn på denne kjempen var «Argus Panoptes», altså «den allseende Argus». Ordet panoptikon skulle jo senere bli et kjent navn for Jeremy Benthams panoptiske fengselsarkitektur, hvor vokteren kunne se fangene, mens de ikke kunne se ham. Michel Foucault skulle gjøre den panoptiske strukturen til et bilde på overvåkningssamfunnet hvor vi ble holdt øye med, men ikke selv kunne se «vokteren». Denne usynligheten gjelder også i høy grad – nok en gang – viruset vi fortsatt strir med.

Revolusjonær kraft

Det som i utgangspunktet virker som symbolsk plankekjøring – at staten (Tollvesenet) følger med på grensene – blir med andre ord raskt en mer sammensatt affære, ikke minst når vi skal identifisere Hermes nærmere. For hvem er egentlig han i dette verket?

Historisk har Hermes vært en slags skytshelgen for budbringere av mindre guddommelig art også, som smuglere for eksempel, men med den panoptiske nerven i dette verket present er det noe mer omfattende som synes å stå på spill. Kanskje Hermes rett og slett står for enhver figur, impuls eller idé som motsetter seg overvåkning eller fullstendig kontroll, enten det nå er staten eller – for å ta et oppdatert eksempel – Google eller Facebook?

Utypisk Engh

Det er i hvert fall en fin detalj i verket at Hermes har en slags en slags vekslende posisjon i verket, som i stedet for å identifiseres med en helt bestemt rolle heller fungerer som enten parasittisk kraft, medisin eller, mer politisk, revolusjonær impuls.

Som nevnt er verket ikke noe typisk Engh-verk. Vegginstallasjonen kunne egentlig like gjerne vært signert for eksempel Gustav Vigeland og har ingen kjennetegn som binder den til akkurat vår tid. Det er et, i positiv forstand, utidsmessig, ja nesten klassisk, verk Engh står bak denne gangen. Og det er denne tidsmessige tvetydigheten som gir det en ekstra kraft, syns jeg, fordi det forener linjer i kunsten som sjelden sammenbindes. Konseptkunst kobles direkte på mer klassiske uttrykk og samtid forankres i dyp historie.