Dokumentasjon av en omstridt byggeprosess

Ken Opprann og Nicolai Strøm-Olsen: 
Nasjonalmuseet. Et monumentalbygg blir til
Foto: Ken Opprann
Tekst: Nicolai Strøm-Olsen
Forlaget Press, Oslo, 2020
Design: Modest, Rune Døli

Prosessen i fokus

Fotografiene er i boken akkompagnert av korte sitater fra fagfolk som har vært involvert i prosessen, fremst blant disse prosjektdirektøren og prosjektsjefen for nytt nasjonalmuseum i Statsbygg, henholdsvis Steinar Støre og Hans Jørgen Aase, samt arkitekt Klaus Schuwerk fra Schuwerk+Kleihues. Sitatene er fragmenter fra intervjuer: man får ingen komplett forståelse av hverken bygget eller byggeprosessen i denne boken, men et interessant visuelt inntrykk av forløpet. Som i Oppranns arbeider generelt er bildene ofte teknisk gode og velkomponerte, men uten å bli påtatt stiliserte eller for tydelig forfinet. Jeg opplever også bildenes kvalitet som relativt uavhengig av byggets kvalitet; sjelden faller Opprann for fristelsen til å estetisere selve arkitekturen i sine fotografier, og det er prosessen som får være i forgrunnen. Billedserien fremstår dermed som en relativt nøktern og objektiv dokumentasjon heller enn en feiring, og dette kler den godt.

Tør å være ubehagelig

Leseren får kjenne på noen av de åpenbare spenningene som ulmer i et veldig stort og komplekst byggeprosjekt; tidsrammer og budsjetter som sprekker, konflikter som oppstår mellom ulike aktører og spesialister, arkitektenes misnøye med at ting ikke blir som de ønsket når tekniske spesifikasjoner må endres underveis. Slik får boken en mer universell verdi utover den spesifikke bygningen den dokumenterer, og blir et studium i dagens komplekse byggeprosesser mer generelt. I denne sammenhengen blir særlig arkitektens rolle satt på sterke prøver. Schuwerk+Kleihues kjenner forståelig nok på ansvaret ved å skulle oppføre et nasjonalt monumentalbygg i historiske omgivelser, og ønsker ikke å gå på kompromiss med sine opprinnelige idéer. Til syvende og sist er det arkitekten som blir stående som ansvarlig for den ferdige bygningen i folkeopinionen, og de fleste arkitekter vet hvordan det er når praktiske endringer underveis i et byggeprosjekt, forårsaket av økonomi eller uforutsette tekniske krav, får spenne bein på planlagte estetiske kvaliteter. Når jeg blar i boken er det derfor vanskelig å ikke tenke på arkitekt Klaus Schuwerk sine illsinte uttalelser i norske medier de siste årene. Han har blant annet omtalt museumsprosjektet og samarbeidet med byggherre Statsbygg som et eneste stort mareritt, og sagt at han hadde trukket seg om han ikke var kontraktsbundet til å fortsette. Det kan hende dette synspunktet har endret seg når alle parter nå til slutt kan skimte lyset i enden av tunellen. Arkitektenes uttalte misnøye gir uansett hele boken en underliggende spenning, og man får et inntrykk av at bygningen som sluttprodukt (materialer, organisering av rom) er resultatet av en serie veldig reelle beslutninger fattet i tøffe forhandlinger. Dette gir boken en god del mer dybde enn den gjengse arkitekturfotobok, som gjerne fremstiller overgangen fra idé til ferdig bygg som sømløs og enkel. Om det er noen ekte glede å spore i byggeprosessen slik den fremstår her, så ligger den hverken hos arkitekt eller byggherre, men heller hos arbeiderne på plassen. Håndverkerne viser en tydelig stolthet for bygget og for sin egen deltakelse i oppføringen.