Om bysten av Benjamin Hermansen

Men hva slags byste er dette egentlig? Kan vi si noe om den fra et kunstnerisk ståsted? Siden jeg er gift med forfatteren Anne Bitsch, som nettopp har skrevet en bok om Hermansen og denne tragiske hendelsens historiske røtter, er jeg ikke helt uhildet her. Vi har flere ganger sett bysten på Åsbråten sammen, samt den noe mindre utgaven som nå er utstilt på Holocaust-senteret. Anne skriver i boka at bysten ikke minner om Hermansen, rent fysisk, hverken lepper øyne eller noe annet «stemmer», og her må jeg si meg fullstendig enig. Som kunstverk betraktet, er den altså ikke helt vellykket. Likevel er det jo ikke likhet med opphavspersonen som er det viktigste her. Bysten er et eksempel som viser at det blir direkte umoralsk å ha dette «rene» kunstblikket på gjenstanden, av den enkle grunn at det ikke er primært en kunstnerisk funksjon den har. Den har snarere en symbolsk oppgave, den er et peilepunkt i stedets historiske linjer, som igjen er forbundet med landets minnekultur. Det er åpenbart viktig å huske slike begivenheter nasjonalt, men det er også helt essensielt å knytte an til både stedet og tiden for udåden om vi skal kunne komme oss videre.

Likevel er det noe slagordpreget over teksten som står skrevet på minnesmerket – at «vi ikke skal glemme» – som glir litt for raskt gjennom festtaler og plasseres en smule for bekvemt i vårt repertoar av korrekte holdninger – noe vi ser og hører i en litt annen form i disse dager i de mange talene som holdes og bøkene som skrives i forbindelse med markeringen av terroren 22. juli. Det er ikke nok å si slike ting, spesielt ikke når radikale høyrekrefter hevder at «Breivik fikk rett» på de samme stedene. Jeg klarer derfor ikke helt å fri meg fra hvordan dette minnesmerket er en mer offisiell og polert utgave av det umiddelbare minnesmerket som oppstod i dagene etter drapet.

Igjen må jeg henvise til min kone som skildrer dette godt i sin bok, for på stedet der den drepte gutten ble liggende, forteller hun, begynte Hermansens venner å rulle ut en stor stein for å markere stedet der han lå. Dette medførte trøbbel for bussen i rundkjøringen hvor dette skjedde, for steinen sperret veien for fri passasje; men en slik fysisk tilstedeværelse som insisterer på å være der handler jo ikke bare om en ren markering av det som skjedde, men at en slik hendelse bør være som en stein i skoen for alle samfunnets borgere. Den bør hindre at samfunnsmaskineriet knirker videre. Ikke bare en gang iblant, men hele tiden, på vei til jobb eller skole, i sofaen og bak skrivebord, bør vi merke at det er vanskelig å komme seg videre uten å tenke på denne døde kroppen som lå der den januarnatta for tjue år siden. Slik sett burde kanskje heller monumentet forblitt akkurat den steinen, selv om den hindret fri ferdsel, siden det var der han lå. Den tunge steinen ville også veid tyngre i fellesrommet vårt når puslete og løgnaktige utsagn som «Breivik fikk rett» dukker opp.

For uansett hvor viktig det er å «ikke glemme», trenger vi å kjenne på vekten av den døde kroppen og en mer substansiell uro enn bystens nåværende plassering inviterer til. Vi trenger å merke det som skjedde på en måte som stikker dypere enn de korrekte holdningene. Vi må merke det – minnes det – på måter som fører til handling og kamp.

Gjør vi ikke det vil noe slikt skje igjen.