Der det brenner: Nikolai Astrups «Jonsokbål», 1912.

«Din hjemstavn, bonde! er en hellig jord», skriver Johan Sebastian Welhaven i «Norges Dæmring».

Han var riktignok ikke av bondestand, men til å være kjent som hjemstavnskunstneren par excellence er det ikke uten ironi at Nikolai Astrup (1880–1928) i disse dager er aktuell med stor utstilling på Clarke Art Institute i Williamstown i USA. Ikke at han er ukjent med internasjonal oppmerksomhet; i 2016 ble Astrup introdusert for det engelske kunstpublikummet på Dulwich Picture Gallery med utstillingen «Painting Norway».

Hans sterkest forankrede lokalmotiv, fra et Jølster for hvilket Astrups bilder er blitt nærmest et innbegrep, er Jonsokbålet. Ingen St. Hansaften-bål som er tent i dette landet når Astrups malte variant til anklene. For Astrup var ikke dette så mye en markering av Døperen Johannes’ fødselsdag, på dagen seks måneder etter Kristus, som et motiv med dyp, nesten stedsmytologisk spesifisitet. At han repeterte og varierte jonsok-ikonografien, sogar i grafikk som maleri – 13-14 malerier av temaet er kjent – understreker en følelsesmessig så vel som estetisk tilknytning; Jonsokbålets hedenske ritualitet parer landskap med en nesten naturmagisk meditasjon. Det er som om Astrup har gått rundt «og elsket denne Natur med sin unge umiddelbare Kjærlighed,» skrev en kritiker i Posten den 19 april om Astrups debututstilling hos Blomqvist i 1905, «Han har følt den skjælve i sig, og dog er den der i farver paa hans Lærred, saa rig, varm og betagende som Livet selv.»[1]

Vi befinner oss på et høydedrag – slik jonsokbålene aller helst skulle; ideelt sett det samme stedet, år etter år. Man skulle kunne skue ut på de andre lysene i mørket, og skulle selv kunne bli sett. Astrup tematiserer denne utsiktstoposen og trekker den inn i det nyromantiske landskapsmaleriet; bålet troner som en brannmonolitt i maleriet; flammene letter som ildfugler der lyssøylen fordamper ut i en kompakt grå orm av røyk. I sin pastose strøkpåføring har flammene noe av Van Goghs intense formkraft. Eiendommelig er også den fremfor alt mystiske atmosfæren i maleriet, et element han kanskje plukket opp fra sveitseren Arnold Böcklin (1827–1901) – en maler som Astrup oppdaget på studiereise i Tyskland og ble spesielt begeistret for.

Jonsokbålet skjuler enda et lite mysterium i form av en skyggelagt skikkelse i forgrunnen. Denne fortegnes med en både minutiøs og majestetisk ensomhet. En liten melankolsk og avsondret figur som kanskje nå fortaper seg i flammene, kanskje nå har blitt fremmedgjort fra fellesskapet og de andre; øyeblikket hvor grensene mellom natur og kultur, rite og naturtilstand oppheves.

Astrup trekker oss inn i en topografi som tangerer grensene mellom det nasjonale, landskapsromantiske og eksistensbekreftende. Å være i verden er å brenne alene, «to burn always with this hard, gemlike flame, to maintain this ecstasy, is success in life», skrev forfatter og kunsthistoriker Walter Pater. Astrups Jonsokbål handler ikke om livssuksess, men om muligheten for å overskride erindring og historie i umiddelbarhetsøkonomien som er maleriets. «Hans kunst er tilbedelse…hans kunst er ekstase,» skrev Hans E. Kinck om Astrup i 1911. «Og denne dyre evne til at staa der som første gang, med det unge tindrende øie, med den brændende hu, har han forstaat at bevare. Han har beholdt førstegangsforundringen, han har ikke glemt førstegangs-ordets lød.»

[1] Øystein Loge, Blomsten, Berget og St. Hansnatten: Nikolai Astrup, (Hellerup: Edition Bløndal, 1994), 83.