fbpx Om sommeren, om å ligge i hvite enger

Om sommeren, om å ligge i hvite enger

Harald Sohlberg, En blomstereng nordpå, 1905, olje på lerret. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Foto: Nasjonalmuseet.

Om sommeren 
sier du at det er sånn:  
at lyset ligger der – at vi er som vinter om sommeren 
at vi er lys som tar plass i annet lys 

men jeg legger meg ned 
og som århundrer stille kan du hvile her 

vannet; våt fuktig jord 
hvordan lærer vi å være et år 

mennesker lettere i luften, deres spor 
slik varmen virker 
pulsaktig i kroppene våre 
vi som venter på avløsning 
vi tar imot 
så også vi kan bli lettere igjen 

drømmer meg igjennom himmelen 
som ny barndom i stjernene 

hvordan gir jeg dagene fra meg 

ordene blir gresset, utover plenen, så åkrene 
tiden tar meg dit                                      

dit      fra ting til ting       dit 

for bildet er malt 
det er av hvitt forvandlet 
glimrende lys 

fiolett hele formen, grønnhvit, grå 
og kvelden, dus 

månen kaller sine barn, oss alle sammen, tilbake;  
smelter ut av våre individuelle kronblader, våre prestekrager 
vår syrekraft vi smelter sammen 
til kollektiv glans            å løsrive oss er det samme som lengsel i landskapet 
sølvaktig følelse  
sølvaktig form 

Det er en farveløs bleg sommernat 
som er vår vilje, stille 
heltoner, grønne 

det er 28. juni 

gården er tom og umenneskelig 
mørke om sommernatten 

vi er skjør virkelighet; vi dekker også deres historie 

Å bære 
driften til det fuldkomne i sig 

og det er lyset på veien

vi står og skinner 
vi lever og blør 

det er mange av oss 
en motstand 
på evig reise                                  

å arbeide at jeg lyser inn himmelen 
å drømme at jeg tenker som en hvit bølge under himmelen 

vi har ventet på vår, sommer,  uendelige utstrekning 

i ordene våre grønn barndomsdal
brun jord, vi lytter med øynene 

vi er flekker av ensfarget flamme, vennlig
og derfor ingenting å hente eller se, bare klamrer oss til kvelden, kysser luft og omvendt verden 

Å komme til syne i deg er å bli virkelig 
gir meg hele horisontlinjen, forlengelser    omkrets 
vi blir sett, vi fortsetter 

arvens egenskaper  slukner i synsranden          farslinjen         ansvaret
blodet i de andre prestekragene
etterlater oss igjen i den kunstige natten      
vi gnir på gåtene  
knekker ikke 
sammen i lukten fra kamfertre      om kvelden, duftene på et rart,  
unaturlig sted 
dempede farger merkelige 
stemmer  
en og alle vi begraves i det store blå 
det aller største 

dette bare skjer               
før vi forvandles er vi er en måte å skje på
fylt med hvite flammer
jeg vet hvor vi har vært 

for et sted må kroppen befinne seg;
et sted må vi være alt som egentlig er månelys i nord 
farger som i en søvn
linjer i oppløsning
vi trekkes sammen 

før tidlig morgen fødes over oss i blomstereng 

før tidlig morgen knuser oss med verden