Kjetil Røed gir en innføring i Arnold Böcklins «Dødens øy».

Arnold Böcklins (1827-1901) Toteninsel er et slik verk – eller jeg burde nok heller si motiv, siden han laget mange utgaver av dette visuelle universet selv: som tegning, grafisk trykk og maleri.

På vei til øya ser vi Karon, dødens fergemann fra antikkens mytologi, bringe en ny sjel til det vi må tro er dødsrikets forgård. Foran båten ser vi en steinete øy reise seg fra vannet, organisk, som om det var et slags sjøvesen. Øya er bekledd av høyreiste popler som også ser merkelig legemlige ut der de er fanget i en evig krumning, fra en vind vi aldri selv vil kjenne. De små åpningene i berget, kan det være innganger til det det hinsidige? Til tross for den drømmeliknende stemningen er det likevel en realistisk tone her, en stemning av dennesidig og opphøyd dødserfaring: Et bilde av en forsont siste reise. Det mytiske motivet har et usedvanlig taktilt anslag, det virker som om det som skildres er noe som har skjedd, noe virkelig, ikke en scene fra en fjern sagnverden.

Det slår meg når jeg sitter og ser på dette bildet at den kjernen av død som her fremmanes har noe fredsommelig ved seg, en dempet andakt. Ikke ulikt den vi kan oppleve på enkelte gamle kirkegårder. Det grusomme eller dramatiske har blitt transformert til en slags evighet i dette bildet og gir hele scenen en allmenn verdi som et forsoningsbilde, en visualisering av at det er mulig å leve med dødens faktum, uten å være sentimental. For det er også en strenghet i verket, en rigorøs opptegning av det vi skal se, det vi må se, som ikke lager kompromisser eller henfaller til søtladne drømmebilder som gjør det mulig å snu seg vekk. Kanskje det også er derfor så mange dras mot dette bildet når de selv tenker på døden?

Som Håkon Bleken, når han lager sitt bilde av Utøya basert på nettopp Böcklins bilde: Det grusomme kan skues uten rop og hyl, selv om vi ikke gir slipp på dødens harde, skarpe tagg. Böcklin bringer oss til et sted vi må om vi skal forlike oss med døden som livsbetingelse. Øya blir et gravitasjonspunkt i vår felles forestillingsverden når vi skal tenke på døden. Dette fordi den fremfører et grensesnitt mellom endeliktets brutalitet og den nesten meditative roen som ligger i øyeblikket vi ikke kan snu oss bort lenger – en tid da det er for sent å bortforklare noe. En tid vi i stedet kan gi slipp på fantasiene og betrakte poplene som bøyer seg i vinden med full visshet om at de, som oss, bare har en tilmålt tid på denne jorden.