Lucian Freuds selvportrett «Painter Working, Reflection», 1993.

Lucian Freud: Painter Working, Reflection (1993)

I den britiske kunstneren Lucian Freuds (1922-2011) selvportrett Painter Working, Reflection (1993), er malerens nakne herrekropp hverken pyntet på eller forynget: Det er en gammel manns legeme vi ser.

Kroppen er skånselsløst belyst med alle sine folder, sitt hengende kjøtt og andre aldringstegn. Likevel er tanken om at denne kroppen er stygg utilstrekkelig, for er ikke maleriet uttrykk for en menneskenær sannhetstrang, en realitetsorientering, som nekter å la seg kue av hule skjønnhetsforestillinger om at den gamle kroppen alltid må underordnes den unge? Ja, konfronterer ikke dette maleriet oss ikke bare med manglene i våre tanker om gamle menneskers utseende, men også med den sviktende evnen vi har til å anerkjenne at alle menneskekropper og alle ansikter rent faktisk forandrer seg gjennom livet?

Det er noe løgnaktig i å snu ryggen til denne kjensgjerningen. I møtet med Painter Working, Reflection og den verdighet som maleren tildeler seg selv, fremkalles derfor de banale forestillingene om skjønnhet som også jeg – i likhet med de fleste andre, vil jeg tro – er en fange av. Freud tenkte annerledes og er et eksempel til etterfølgelse. Gjennom hele hans karriere var det avgjørende for ham å male kroppen utilslørt, og på samme tid ikke la seg styre av inadekvate ideer om hvilke kropper som er vakre og hvilke som ikke er det. Han anså kroppen som noe han måtte vise frem som aldrende, med alle sine «feil» og «mangler». For det er når menneskets kroppslige virkelighet avdekkes med omsorg gjennom den kunstneriske handlingen – penselen som strekker seg etter det sanne i mennesket – at det bringes fram viktige innsikter, uten vemmelse eller nostalgi.