Mannen og fjellet

Sanseinntrykk

Paul Cézanne (1839-1906) gjorde sin inntreden på kunstscenen i Paris på 1870-tallet i tidens nye og revolusjonerende stil: impresjonismen. Impresjonistene hentet motiver fra det pulserende storbylivet, som de malte med lette og raske penselstrøk. De lot lyset oppløse tingenes faste konturer og avbildet det skiftende fargespillet på overflaten. Dette var øyeblikkets kunst.

Cézanne foretrakk landskaper. Han utviklet en stil med korte, parallelle penselstrøk som gir en flakkende og vibrerende effekt. Sollyset siver gjennom trekronene og bladene rasler. Kunsten speiler sansningen.

Hinsides øyet

Men Cézanne ville videre. Noen skisser av barokke skulpturer på utstillingen viser at han lette etter virkemidler for å komme bakom de flyktige synsinntrykkene. Fantes det noe som var mer permanent eller fundamentalt? I maleriet Kortspillere (bilde på forsiden) sitter to menn ved et bord. Figurene forteller ingen historie. Det er ingen kontakt mellom dem; de er innkapslet i seg selv. Omgivelsene er renset for detaljer, en vegg hindrer blikket fra å bevege seg innover i rommet. Det er som om tiden på gåtefullt vis har stanset.

Bildet og verden

Helt siden renessansen hadde man tenkt på maleriet som et «vindu». Oppfinnelsen av perspektivet gjorde det mulig å fremstille et enhetlig rom, hvor de romlige linjene samles i et imaginært øye eller blikkpunkt. I maleriet med en liten Cupido i gips bryter Cézanne med denne århundrelange tradisjonen. Statuen er sett fra siden, mens eplene og løken er avbildet ovenfra. De deler ikke lenger rom. Vegg og gulv flyter over i hverandre, og bordplaten til høyre heller oppover, uten at eplet som ligger der triller ned av den grunn. Motivet flater ut, som om tingene er stilt opp på en scene. Bildet lukker seg om sin egen virkelighet.

Tingenes tilsynekomst

Cézanne bodde store deler av livet i Aix-en-Provence, like ved fjellet Sainte-Victoire. Han malte det mange ganger. I maleriet fra1883 har han lagt inn en stor furu i forgrunnen og et tog kommer inn fra høyre. Kontrasten mellom varme og kalde farger skaper dybde og avstand. Cèzanne har søkt hjelp i geometrien, og bruker kulen, kjeglen og sylinderen til å gi fjellet en fast struktur.

Hvorfor ble Cézanne aldri ferdig med fjellet? Utstillingen på KODE er en liten juvel. Gjennom noen få, men utsøkte malerier får vi innblikk i skapelsesprosessen og en anelse om hva som drev ham.

Kanskje det kan sies slik: Et maleri er aldri en kopi av det øyet ser. Verden ligger ikke foran oss som ren materialitet med egenskaper som er gitt en gang for alle. Den er i utgangspunktet amorf og mangetydig. Fjellet blir til - får identitet - først når vi utspør det med vårt blikk. Cézanne var ingen observatør, men en fødselshjelper.