Arnold Haukelands «Dynamikk» (1963)

Det fins knapt noe mer erkemodernistisk i norsk kunst enn Arnold Haukelands store stålskulpturer. Som futuristiske reisverk strekker de seg mot himmelen – optimistiske, aerodynamiske, framtidsrettet, som hyllester til bevegelse og teknologi. Blant de mest kjente er den nesten 20 meter høye Solskulptur (1969–1970) utenfor Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden, og Air (1962) på Fredrikkeplassen på Blindern. Førstnevnte står høypotent som en avfyringsklar rakett, og skal snart restaureres tilbake til sin mekaniske, roterende tilstand. Air er, naturlig nok etter navnet å dømme, formet som asymmetriske vinger som skinner blankt i sollyset. Den sto ferdig året før Haukeland laget den tilsvarende monumentale utendørsskulpturen Dynamikk (1963), som ble reist langs motorveien på Frognerstranda i Oslo i 1966.

Dynamikk oppleves, kanskje litt paradoksalt, som mindre dynamisk enn Air, som med sin sømløse overflate og elegante bueformer og rotasjoner i formen kan minne om en ballettdanser eller turner fanget i svevet. Selv om helheten danner en harmonisk form, er Dynamikk mer brutal og mekanisk utseende, delene mer hardkantet og adskillig grovere sammensatt. Det er noe bombastisk og pompøst over mye av Haukelands skulptur, og Dynamikk er ikke et unntak. Den slår seg selvsikkert på brøstet. At skulpturen står plassert langs hovedåren for vestgående trafikk ut av hovedstaden, inviterer naturlig nok til at man må hamre litt på stortromma for å bli sett, selv i en tid før bilen var allemannseie og trafikken så massiv som i våre dager. Haukeland var sånn sett på forfoten, og opptatt av å, som han uttrykte det selv, «å tale tidens språk».

Samtidig er det ikke til å unngå at kanskje spesielt denne formen for skulptur lett kan oppleves datert og, for å følge opp Haukelands egen formulering, ute av tida. De nakne og røslige formene kan slik sett like gjerne oppleves som forsteina dinosaurer og andre fortidslevninger. For hva skal og kan Dynamikk og all annen modernisme som synes å eksistere utelukkende i sin egen formale virkelighet, egentlig si oss i en tid der alt fast synes å forsvinne som damp.

Kanskje er det akkurat da det igjen kan ha en verdi å kontemplere formen og materialet som noe både håndfast og tvetydig. Haukelands blanke stål og omfangsrike handlekraft kan kanskje minne oss på at framtida fremdeles er en prosess og en endring, og dermed også noe vi selv kan bidra til å forme.