Tidens ansikt – portrettfotografi, traumer og minnekultur

Tidens ansikt – Portrettfotografi, traumer og minnekultur
Seminar torsdag 19. august kl. 14-17
Fotografihuset på Sukkerbiten
Nylandsveien 28, Bjørvika, Oslo
Utstillingen står til 3. oktober 2021.

Fire inviterte gjester belyste seminarets tema Tidens ansikt – portrettfotografi, traumer og minnekultur med utgangspunkt i fotograf Andrea Gjestvangs fotoserie; først Gjestvangs selv, deretter fotograf Fin Serck-Hanssen, så kritiker og professor i visuell kultur ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen, Øyvind Vågnes, og til slutt kunstkritiker og professor i fotografistudier ved Københavns Universitet, Mette Sandbye. Moderator var kunsthistoriker og kritiker Heidi Bale Amundsen, og seminaret fant sted i en åpen, luftig container på en solrik dag. Med alle smittevernstiltak på plass.

Ulike spørsmål ble reist, blant annet: hva er forholdet mellom den individuelle erfaringen og vår felles historie i portrettfotografiet? Kan portrettfotografier være empatiske eller er de først og fremst polemiske? Kan portretter bidra til bearbeiding av personlige og kollektive erfaringer og traumer?

Andrea Gjestvang først ut

Seminaret startet med Andrea Gjestvangs presentasjon av sitt prosjekt, En dag i historien. Gjestvang fortalte om møtene med dem hun har fotografert og om hvordan hun gikk frem i 2012 for å fotografere mennesker i en sårbar situasjon, og deretter om refotograferingen ti år etter massakren, i 2021. Hun snakket om mange av de berørtes behov for å bli sett, om deres mot, om traumene i forhold til den personlige og kollektive erfaringen og om samfunnets berøringsangst med terroren. Videre formidlet hun sitt ønske om å bidra til den offentlige samtalen om 22. juli og at dokumentasjonsfotografiet kan gi en helt annen type refleksjon enn tekst. For henne var det viktig at det norske landskapet dannet bakgrunn for portrettene, at omgivelsene skulle være hverdagslige og at selve dramatikken i bildene ligger i fraværet av den. Gjestvangs fotografier fokuserer ikke på det politiske, men hvordan massakren rammet personlig rundt om i hele landet. Fotoserien er et bilde på historien vår og i så måte er prosjektet en milepæl i norsk dokumentarfotografi.

Gjestvang har høstet internasjonal anerkjennelse for prosjektet, blant annet gjennom ulike priser og utstillinger. Hun vant i 2012 Årets bilde og ble i 2013 kåret til Photographer of the Year under Sony World Photography Awards. Bildene har vært publisert i en rekke internasjonale publikasjoner, blant annet Time Magazine, The New York Times, Stern og Newsweek Japan, og har vært vist ved blant annet Ullens Center for Contemporary Art i Beijing, München Stadtmuseum og The National Photographic Museum of Columbia.

Fin Serck-Hanssen

Fin Serck-Hanssen fortalte om sitt arbeid og sine erfaringer gjennom tredve år med fotografiske portretter av mennesker i utsatte situasjoner, og viste sterke eksempler på disse – av aids-syke, ME-pasienter og torturofre. Hans hovedmotiv var og er kroppen, og Serck-Hanssen arbeider stort sett i serier. I den nylig utgitte boken Hedda følger han et ungt menneske gjennom kjønnsbekreftende behandling.

Fin Serck-Hanssen viste bilder fra sin serie Ti blå menn som ble vist i Oslo, Bergen og Trondheim i 1984, hans Vann-serie, Undervannsfoto, med fotografier av nakne mannskropper i bevegelse i vann, som ble hans gjennombrudd som kunstner - og vist på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i 1987. På 1990-tallet lagde han blant annet serien Tema Aids, hvor sårbarheten gis et ekspressivt, nakent og realistisk uttrykk. I fotoserien Album er det kroppens organiske overflate med hud og hår som er i fokus, en serie som ble vist på Nordnorsk Kunstmuseum i 2004 og som også har vært vist på Stenersenmuseet og Helsinki City Art Museum. Serck-Hanssen trakk fram et av sine siste prosjekter – en serie med portretter av ME-syke – om deres livsglede, tilstedeværelse og positivitet til tross for alvorlig sykdom. De stilte opp for ham - med vissheten om at de ville bli sengeliggende etter oppdraget - i flere dager, kanskje uker. For ham var det viktig å få frem det positive, deres fokus på å være til stede, leve her og nå.

Fin Serck-Hanssen har gjort seg bemerket som fotograf i norsk og internasjonal sammenheng siden 1980-tallet, og bildene hans er representert i en rekke sentrale kunstinstitusjoner, blant annet i Victoria & Albert Museum og National Museum of Photography, Film and Television i England og i Nasjonalmuseet i Oslo.

Øyvind Vågnes

Øyvind Vågnes tok utgangspunkt i sin artikkel A Day in History: Andrea Gjestvang´s 22. July Photographs (October 24, 2017), der han beskrev det forpliktende forholdet mellom Gjestvangs billedserie og betrakteren, og dessuten utviklet begrepet «comitted spectatorship». Han diskuterte hva begrepet betyr i dag i forhold til kollektive traumer og minnekultur – og når han betrakter bildene fire år etter. Han sammenlignet med terroren 11. september 2001 og med tidligere presidentdrap i USA. Vågnes diskuterte fotojournalistikkens deling av kriger og traumer, om forskjeller og likheter mellom krigsveteraner og overlevende etter 22. juli og om viktigheten av ikke å begrense fremstillingene til skam og offerrolle. Det er viktig at portrettet blir noe varig, at det når frem og kan skape reaksjon og refleksjon. Han stilte spørsmål til hvilke bilder som bør deles og for hvem - og om de etiske og estetiske aspektene ved dette.

Vågnes forskning er rettet mot visuell kultur i bred forstand, og han har publisert bredt om hvordan det traumatiske tolkes og forvaltes i ulike medier, blant annet i Saprudered: The Kennedy Assassination Film in Visual Culture (Texas University Press, 2011). Vågnes arbeider også som kritiker, og som medredaktør for Journal of Visual Culture, i tillegg til å være skjønnlitterær forfatter.

Mette Sandbye

Sist ut var danske Mette Sandbye med sitt innlegg Portrættet som port til den kollektive katastrofe, hvor hun diskuterte Susan Sontags tanker om «å erfare andres lidelse» og Judith Butlers begrep om «grievable lives». Begge med utgangspunkt i hennes bok Mindesmærker. Tid og erindring i fotografiet (2001) der hun trakk en linje gjennom samtidskunstens bruk av portrettet fra Christian Boltanski og Igor Savchenko til Pia Arke og Kent Klich. Hun snakket om portettfotografiet som genre, portrettfotografiet som en mulig iscenesatt maktfremstilling, om fotografi som erfaring, affekt, erindring og traumebearbeiding, og om amatørfotografiet som har eksplodert ved siden av pressefotografiet og spres verden rundt med ekspressfart. Disse har imidlertid ofte kortvarig virkning på folk, mens kunstrommet for fotografiet kan gi mer varig refleksjon og engasjement. Sandbye snakket også om at tolkningsfellesskapet for fotografi har forandret seg mye de siste førti år.

Mette Sandbye er opptatt av samtidskunst og fotografi som del av en bred visuell kultur og har skrevet en rekke bøker om feltet, blant annet Kedelige Billeder. Fotografiets Snapshotæstetik (2007) og Manual til dans samtidskunst (2006, med Lisbeth Bonde). Hun har også vært redaktør for flere publikasjoner, og arbeider nå med å kuratere Fotografisk Centers 25-års jubileumsutstilling.

Seminaret ble avsluttet med en paneldebatt ledet av moderator der de gikk nærmere inn på erfaringene rundt tematikken.