Årets vakreste sommereventyr

Trine Mauritz og Eli Solsruds aktuelle og tankevekkende installasjon Ekko, vist under Hvitsten Salong 2021. Foto: Hilde Mørch.

Publisert aug 11 2021 - 07:15

Hvitsten Salong i Vestby kommune siste helga i juli var den åttende kunstfestivalen i rekken, og skilte seg fra de foregående ved at den ble flyttet fra Fred. og Petter Olsens skogsområder rundt sentrum til 12 hager i sentrum og et godt stykke utenfor – derav tittelen Backyard Edition.

Hilde Mørch

Kunst i det fri

Hvitsten Salong er en kunstnerdrevet kunstfestival og et initiativ av de sjeldne: Kunsten ute i det fri, naturen, stedet, stranden, skogene, solen, musikken og menneskene. Alle de fine samtalene og møtene – og festene. Årets kunstfestival inneholdt, som tidligere, utendørs utstillinger, konserter, DJs, performance, happenings, foredrag, kunstnersamtaler, guidede formidlingsturer, teltcamp i fjordkanten, barneverksted og mye annet spontant og uventet. I år ble 12 hager omgjort til et utegalleri med formidling. I noen av hagene ble det fremført mindre happenings og performancer – i andre, servering. Over 40 kunstnere var representert.

Årets Salong

Et av de første husene en møter på vei ned til idylliske Hvitsten – i Hvitstenveien 28 – er huset der Theodor Kittelsen bodde og arbeidet i perioden 1891-96. Huset bebos i dag av Jon Lundell, kunstnerisk leder og initiativtaker til Hvitsten Salong. På ytterveggen blir besøkende møtt av er et stort foto av Kittelsens selvportrett fra 1891 - i retning ned til Hvitsten – som et varmt velkommen til kunstnernes Hvitsten den gang og i dag. På huset andre siden, i retning ut av Hvitsten, henger et stort maleri, et Munch-inspirert maleri av Christian Tony Norum, All her bright golden hair. Edvard Munch satte også i mange år sitt preg på Hvitsten. Han kjøpte Nedre Ramme i Hvitsten i 1910, en liten spasertur fra sentrum, et sted han beholdt frem til sin død i 1944.

Pesta, Ekko og naturportretter

Hagen i Hvitstenveien 4 rommer Trine Mauritz og Eli Solsruds aktuelle og tankevekkende installasjon Ekko – der en rive, raker og et blodrødt skjørt er montert hengende fra et tre i hagen. Verket henter inspirasjon fra T. Kittelsens kjente tegning Pesta, og gir assosiasjoner til pesten personifisert som en gammel kjerring i blodrødt skjørt som med kost og rake sveiper gjennom tun og bygder. En figur som er levendegjort gjennom fortellinger og tegninger. I samme hage er Charlotte Thiis-Evensens tre grafiske naturportretter, Portraits, i høydeformat, med en grafisk overdel og ren bjerkefinér i underdelen. Verkene er montert lent mot en mosekledt mur og inngår trolsk og symbiotisk med naturen rundt. I samme hage er flere av Elin Aasheims underfundige og sprelske skulpturer plassert, blant annet irrgrønne I just wanted to make a Happy Tree og Cathrine Constanse Gjelsnes vektlignende skulptur, Det er et åk!, som henger fra et epletre.

Såpeobjekter med havutsikt

I en hage høyt oppe og med utsikt mot fjorden, i Fjordveien 10, henger to av Andrea Bakketuns eksperimentelle såpeobjekter - abstrakte komposisjoner bestående av fargelagte, gjennomskinnelige såpeflater blandet med fargepigment, sagflis og sand - fritt i et furutre over en eventyrlig terrasse. Espen Lomsdalens ekspressive malerier er montert på hytteveggene, og Maja Pauline Bang Hausgjerds fargerike og frodige keramiske objekter og skulpturer, små og store, er plassert rundt på plenen, terrassen og ulike utebord.

En påminnelse om verdens plasthelvete

I den bratte veien som fører opp til den like bratte hagen i Strandveien 34 “fosser” Marianne Strangers foruroligende installasjon Handling ut av kjelleren; en stor, utflytende plastinstallasjon som ukontrollert brer seg nedover i hagen og møter oss ved hageporten. En sterk påminnelse om og oppfordring til handling knyttet til det plasthelvetet vi har skapt rundt oss. Et helvete som bare vokser, selv om bevisstheten rundt problemet endelig øker.

Foruroligende samfunnskritikk og arkeologi

I en av skogshagene lengst bort fra sentrum, i Ødegårdsveien 306, kneiser Marius Wangs store fluesoppskulptur, Untitled Amanita, midt inne i en trolsk og mørk skogshage, bestående av lakkerte laserprints og beiset furufinér. Så innbydene, fristende – og samtidig giftig og farlig, i verste fall dødelig. Rød fluesopp hører til slekten Amanita, hvis navn kommer fra dens bruk som insektmiddel og som hallusinogent rusmiddel, kjent langt tilbake i historien. Jeg oppfatter verket som et bilde på samfunnets farlige polarisering, populisme og ekstremisme som farer over verden som i en dødsfarlig rus, der få tar ansvar, selv om varsellampene lyser rødt. I samme ville skogshave viser Marianne Heier sin performance Night Substance rundt sin installasjon bestående av tre sorte, eggformede marmorsteiner og og tre sorte slangeskinn, montert foran et gammelt eiketre.

Koronafest eller ikke ...

Ikke langt unna, i Gruveåsen 4, er Markus Brendmoes fabulerende og arkeologi-inspirerte installasjon, Kukstugan Gravhaug, bestående av malerier montert på hytteveggen og flere store fallosskulpturer i tre, plassert rundt i en røff skogshage. I samme hage stiller Fredrik Raddum ut flere tankevekkende surrealistiske og humoristiske skulpturer og installasjoner. En av disse er lydinstallasjon Noch eine Undergrund-Party, die du verpasst hast, med heftig partymusikk dundrende ut av en lukket jordkjeller med en neonpil pekende ned mot kjellerdøren. Installasjonen gir assosiasjoner til innelukkede, dampende fester og mulig rask spredning av korona-virus samtidig som det nettopp er en real fest vi nå snart har behov for.

Fra skogsutstillinger til hageutstillinger

Hvitsten Salongs tidligere skogsutstillinger har vært ville, vakre, lekne, eksperimentelle og herlig grensoverskridende. Man har kunnet møte på de mest overraskende kunstverk langs en runde i skogen – i all slags vær – samtidig som noen verk har vært plassert i parkområdet ved stranden og i Kittelsen-huset. Med fare for å miste den ville, frie og vakre rammen rundt uteutstillingene ved å flytte kunsten til mer eller mindre kultiverte hager, både fastboende og hytter, klarte årets Hvitsten Salong med sine hageutstillinger til fulle å beholde den eksperimentelle rammen. Kanskje mest av alt fordi mange av hagene i Hvitsten er så lite kultiverte i utgangspunktet. Det er gamle hager som naturen har lagt premissene for; mange bratte og kuperte, hvor stein, bergflater, busker og trær utgjør en viktig del. Videre – i de naturbaserte hyttehagene i skogen var ikke forandringen stor fra tidligere år. Hagene er spredt over et relativt stort område, og bidro til at undertegnede besøkte utstillingen to ganger; et sentrumsbasert besøk og et for de mer fjerntliggende haver. Formidlerne av omvisningene løste dette ved å dele omvisningen i to. Jeg gleder meg allerede til neste års sommereventyr ved Oslo-fjorden - en festival med et kunsthistorisk sus over seg.