fbpx Mottagelsen av Roseslottet

Mottagelsen av Roseslottet

Roseslottet 2020 ved Frognerseteren i Oslo står fortsatt og ble i fjor høst nominert til Subjektprisen 2020 for Årets utstilling, som en av seks nominerte, men vant ikke. Subjektprisen er en publikumspris som deles ut av Subjekt.no i ti kategorier. Foto: Sandbox / Haakon Sand.
Kunst- og dokumentasjonsprosjektet Roseslottet 2020 ved Frognerseteren i Oslo, skapt av brødrene Vebjørn Sand (f. 1966) og Eimund Sand (f. 1969), er omdiskutert. Det ble nominert til Subjektprisen 2020 for Årets utstilling, og har som dokumentasjons-prosjekt fått mye positiv omtale. Som kunstprosjekt har det derimot fått flere negative anmeldelser. Videre har Oslo kommune fått kritikk for å låne bort en så prominent tomt gratis til en kjent kunstner.

Roseslottet 2020 ved Frognerseteren i Oslo har til nå hatt 140.000 besøkende etter åpningen i juni 2020. Prosjektet høstet imidlertid negativ kritikk allerede året før åpning, da kunstkritiker Kjetil Røed (Klassekampen, 9. april 2019) kritiserte Oslo kommune for å bidra til å forsterke et elitistisk syn på kunsten ved å ha tildelt en kjent kunstner gratis tomt på en så prominent plass, og at det ikke hjelper på at kunstinstallasjonen er både pompøs og smakløs, i Røeds øyne. Videre at det er problematisk at kunstnere skal være hevet over folk flest. I samme sak uttaler Hilde Tørdal, styreleder i Norske Billedkunstnere, på prinsipielt grunnlag at det er problematisk at initiativtagerne har fått låne tomten helt gratis uten noen form for kunstfaglig vurdering. Det refereres også til professor Gunnar Danbolt, som tidligere har uttalt til Klassekampen at kunstprosjektet fremstår som søkt og «virker mer som en markering av kunstneren Vebjørn Sand enn av norsk krigshistorie».

Installasjonsbilde fra Roseslottet 2020. Foto: Hilde Mørch.

Noen dager senere ble Kjetil Røed, Vebjørn Sand og kulturbyråd for Arbeiderpartiet, Rina Mariann Hansen, invitert til debatt i NRK Ukeslutt (NRK Ukeslutt, 13. april 2019), der Røed på ny fremla sin kritikk og som ble møtt med polarisert motkritikk av Sand samt en kulturbyråd som mente kritikken var uberettiget. Sand fulgte opp med et debattinnlegg (Aftenposten, 6. mai 2019) der han går til angrep på «kunstpolitiet» som han karakteriserer som et venstreradikalt miljø som hyller modernismen og som ikke åpner for statlig støtte til det figurative miljøet han selv tilhører. Sand stiller altså det figurative miljøet, de såkalt «frie kunstnerne», som ikke mottar statlig støtte - opp mot tilhengere av modernismen, som mottar statlig støtte.

I Lars Eltons anmeldelse i Dagsavisen (8. mai 2020) roser han brødrene Sand for at de tar krigsjubileet på alvor, og synes Roseslottet 2020s fortettede informasjon og mange historier fungerer som et leksikon, men at prosjektet hadde tjent på begrensningens kunst. Han kritiserer prosjektets dimensjoner, samt at mye av kunsten synes å være fort gjort, ikke minst av en kunstner som har bygd karrieren på anklagen om at mange kunstnere ikke kan tegne en hånd.

I Mona Pahle Bjerkes anmeldelse for nrk.no (2. juli 2020) omtaler hun Roseslottet 2020 som Sands desidert største prosjekt, og at han har lyktes med noe viktig, nemlig den pedagogiske siden av prosjektet - som retter seg mot barnehager, skoleklasser, familier og folk som er interessert i historien vår, samt at det er et utmerket sted å snakke om krigen. Bjerke er imidlertid ikke imponert som kunstkritiker. Hun omtaler Eimund Sands skulpturelle tårn som uspennende rent formmessig, og påpeker at det er et misforhold mellom formspråket og dimensjonene. Hun er heller ikke helt overbevist om maleriene - som kunstinstallasjon – og mener at de mangler en dobbeltbunn. Om malerienes kvalitet mener hun at Vebjørn Sand famler og svever mellom ulike inspirasjonskilder og kjemper med å finne et fullstendig integrert kunstnerisk formspråk som er hans eget. Hun konkluderer imidlertid med en oppfordring til å ta turen og oppleve prosjektet – da det er et veldig fint sted å tenke på og snakke om krigen.

I november 2020 utropte Subjekt.no Roseslottet 2020 som en av seks nominerte til Subjektprisen 2020 for Årets utstilling. De omtaler kunstinstallasjonen som vital og fremhever det pedagogiske prosjektet, samt at Vebjørn Sand «gjennom et konseptuelt og makeløst univers» formidler «verdier som i 2020 utfordres fra flere kanter». Subjekt skriver at Vebjørn Sand denne gangen ikke kjemper for kunstens frihet, men at han underlegger seg historiene han ønsker å formidle, der maleriene får samme funksjon som de hadde før fotografiet, som dokumentasjon, og «gir oss en vakker og unik inngang til å reflektere ved historiene Roseslottet formidler, noe som gjør hele installasjonen til et komplett, pedagogisk univers – så vel som dyktig og gjennomført».

Teamleder drift ved Roseslottet 2020, Stine Therese Utstøl. Foto: Jon Foss / Fnikkemedia.

Hva slags prosjekt er Roseslottet 2020?

En samtale med Stine Therese Utstøl, Teamleder drift ved Roseslottet 2020.

Stine Therese Utstøl (STU): Med Vebjørn og Eimund Sand som kunstneriske ansvarlige er Roseslottet en kunstinstallasjon og et pedagogisk prosjekt med formål om å fortelle okkupasjonshistorien til Norge og de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme som ble satt ut av kraft. Prosjektet rommer over 150 kunstverk som berører både kjente og ukjente sider fra okkupasjonen med blant annet krigsfangenes lidelser, hverdagslivet, motstandskampen, holocaust og jødeforfølgelsen i Norge.

Du har en mastergrad i Museums, Galleries and Contemporary Culture fra University of Westminster i England og en bachelor i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo. Hva er ditt ansvar som Teamleder drift for Roseslottet?

STU: Som Teamleder drift har jeg ansvar for alle ansatte og den daglige driften av Roseslottet.

Hva legger du/dere vekt på i formidlingen: dokumentasjon av okkupasjonen, krigen og demokratiets verdier eller kunstprosjektet?

STU: Det legges først og fremst vekt på innholdet i kunstprosjektet som er fortellingen om krigshistorien, okkupasjonen og om verdiene som gikk tapt. Roseslottet har i tillegg formål om å sette lys på menneskene og historiene fra krigen som ikke er tilstrekkelig belyst fra før - sterke motstandskvinner, motstandskampene i Nord-Norge, partisanene, bruken av krigsfanger og tvangsarbeidere og deres lidelser er eksempler på historier som har fått for lite omtale opp igjennom. 

Formidlingen vinkles mot hva eventuelt utfallet kan bli dersom man ikke verner om grunnpilarene i samfunnet vårt, rettsstaten, demokratiet og humanismen. Disse verdiene er det Roseslottet dypest sett handler om. Verdier som fremdeles den dag i dag utfordres og må forsvares. 

Hvem er Roseslottets målgruppe og hvem besøker Roseslottet?

STU: Roseslottet henvender seg til hele familien, men med en forfordelt tyngde til den yngre generasjonen, deriblant studenter. Roseslottet skilter med et nøye utarbeidet pedagogisk skoleprogram som sendes til skoleklasser. Gjennom programmet får skoleklassene mulighet til å jobbe med pensum fra andre verdenskrig, før under og etter besøket på Roseslottet. Det faglige utbytte vil være størst når det kombineres med en guidet omvisning. 

Hva er folk mest opptatt av?

STU: Dette er svært individuelt fra gjest til gjest, og vi møter ofte stor begeistring omkring omfanget av prosjektet - den vidtspente kunstproduksjonen og størrelses-skalaen på anlegget.  En gjenganger er engasjementet besøkene viser rundt viktigheten av prosjektet og de verdiene som formidles.

De ansatte på Roseslottet opplever jevnlig at menneskene som besøker oss, åpner opp for dypere samtaler - noen tidsvitner, andre via nære familierelasjoner - til skildrende verk. Mange av de eldre som besøker oss deler gladelig sine dypt personlige historier fra krigstiden. Roseslottet fokuserer jo i stor grad på mennesket i krigen og den indre kampen mange gikk gjennom. Dette legger til rette for en sfære hvor samtaler om temaene lett kan utfolde seg fritt, og hvor folk flest virker mer åpne og personlige.

Oversiktsbilde av Roseslottet 2020 – tatt fra drone. Fotograf: Sandbox / Haakon Sand.

Hva tenker du om Roseslottet som fenomen?

STU: Roseslottet byr på mange inntrykk, enten som et sted for læring, et sted å beskue kunst eller oppleve noe kulturelt, og det er en arena for konserter og arrangementer med ett av byens vakreste baktepper fra morgen til kveld. Måten Roseslottet flyter fritt mellom flere funksjonsområder gjør prosjektet til noe helt enestående. Prosjektet har nok aldri har hatt en intensjon om å skulle passe inn i en definert rollebeskrivelse av hva noe er.

Det er en plass mange kommer tilbake til det skal jo godt la seg gjøre å få med seg alt på første turen, og mange ønsker å se det i dagslys og på kvelden. Flere av skulpturene i Roseslottet er lysinstallasjoner og best å oppleve på kveldstid når verkene får en mer dramatisk fremtoning i form av mørket og lyssettingen.

At det er utendørs gjør at prosjektet er i konstant endring, og aldri likt. En vandring rundt i Roseslottet på en grå regnværsdag kontra solværsdag, virker mye mer intenst i møte med historiene som blir formidlet. Været gjør prosjektet mer uforutsigbart og bidrar til å gi en større sanselig opplevelse.

Hva tenker du om Roseslottet som kunstprosjekt - kunstinstallasjon?

STU: Roseslottet henvender seg til mennesket! Det skal ikke være nødvendig som besøkende å måtte ha en kunstfaglig bakgrunn for å forstå hva det er som blir formidlet. Innholdet i prosjektet skal være lett tilgjengelig for alle. For eksempel har maleriene i prosjektet et figurativt formspråk og gir maleriene funksjonen det hadde før fotografiet kom, nemlig som dokumentasjon. Roseslottet er et folkelig kunstprosjekt, med et ønske om å samle mennesker på tvers av bakgrunn og kunnskap.

Hvor lenge skal Roseslottet stå?

STU: Roseslottet skal stå ut 2022!

Stikkord