fbpx Med kunsten inn i samfunnsdebatten

Intervju med Tone Lyngstad Nyaas Med kunsten inn i samfunnsdebatten

Tone Lyngstad Nyaas foran Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal.
Fotograf: Marcel Dekker Devos.
I januar i år overtok Tone Lyngstad Nyaas ledelsen av Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal - etter 18 år som kurator ved Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg hvor hun har arbeidet som leder for formidlingsavdelingen og som kurator. Lyngstad Nyaas er en erfaren kunsthistoriker, full av pågangsmot og kreativitet - og med mange planer og visjoner for kunsthallen.

Hvordan vil du beskrive Bomuldsfabriken Kunsthall?

Bomuldsfabriken Kunsthall er et unikt sted for formidling av samtidskunst og er kjent for sine monumentale vakre rom med fire meters takhøyde med et areal på 1100 kvadratmeter fordelt på tre etasjer. Det har vært drevet med et fokus på mangfoldet innen samtidskunstfeltet med unike utstillinger som har utmerket seg både nasjonalt og internasjonalt. Det har ikke minst under ledelse av Harald Solberg vært et sted i konstant utvikling med etableringen av Kunstarena Torbjørnsbu gruver og byggingen av Jonas Majors Traversatorie - en gangbro som er et verk i skjæringspunktet mellom skulptur og arkitektur. Det strekker seg over den gamle jerngruvens brudd, like bak Bomuldsfabriken, hvor det hvert år planlegges nye permanente samtidskunstprosjekter. Det startet med Dyret (1992) av Bård Breivik, mens vi i løpet av våren, nærmere bestemt 8. mai, skal presentere et lydverk, To the Surface av Maja Ratkje og Clamber, Scramble, Crawl av Signe Solberg. Samtidskunstens dialog med en vesentlig del av Arendals kulturhistorie og bruddets, monumentale kløfter samt geologiens særpreg har tilført kunsthallen et moment som er unikt i nasjonal og internasjonal sammenheng.

I tillegg driver Bomuldsfabriken ARTendal et visningssted i Arendal sentrum hvor vi for øyeblikket viser malerier og akvareller av Kåre Tveit, som var en sentral modernist fra Arendal. Bomuldsfabriken Kunsthall driver altså tre arenaer for formidling av samtidskunst, man kan kanskje derfor hevde at begrepet kunsthall i denne konteksten har fått en noe utvidet betydning.

Maja Ratkje foran Kunstarena Torbjørnsbu gruver, som er en del av Bomuldsfabriken Kunsthall, der hennes lydverk, To the Surface, skal presenteres 8. mai i år.
Fotograf: Bomuldsfabriken Kunsthall.

Hva er dine visjoner for Bomuldsfabriken Kunsthall?

Mine visjoner for Bomuldsfabriken Kunsthall er å vise samfunnsaktuelle temautstillinger med fokus på eksempelvis forholdet mellom klimakrisen og samtidskunstfeltet. Jeg ønsker å vise store separatutstillinger, da jeg mener denne muligheten er svekket på den norske kunstscenen. Noe som naturligvis henger sammen med at man venter på åpningen av Nasjonalmuseet, Munchmuseet og Kunstsiloen. Ved slike presentasjoner omfavner man dybden og mangfoldet i et kunstnerskap, og man får muligheten til å arbeide over lang tid med internasjonale bokpublikasjoner.

Jeg ønsker ikke minst å fortsette fokuset på en presentasjon av regionens billedkunstnere og kunstnere som har falt utenfor trendenes matriser, men som fortjener en presentasjon. Jeg ønsker å profilere Kunsthallen med utstillinger som beveger seg inn i samfunnsdebatten og interagerer med vesentlige politiske og filosofiske, samfunnsaktuelle spørsmål.

Mangfoldsperspektivet er sentralt i måten jeg tenker Bomuldsfabriken skal utvikles på, og derfor skal det internasjonale samfunnet vi lever i gjennomstrømme vårt arbeid i utvalg av kunstnere, ansettelser og kommunikasjon utad.

Tore Magne Gundersens verk Gjenforeningen, 2020, tekstil, som vises i hans separatutstilling Go on Fear Not i Bomuldsfabriken Kunsthall nå.
Fotograf: Tone Lyngstad Nyaas.

Du har knapt tre måneder i sjefsstolen bak deg. Kan du likevel røpe noen av utstillingsplanene?

I 2022 åpner vi en installasjon av Per Inge Bjørlo som jeg er dypt takknemlig for at Bomuldsfabriken får anledning til å gjennomføre. Installasjonen skal vises i en av gruvenes huler med inngang fra parkeringsplassen. Jeg ser frem til å kunne få anledning til å presentere de største visningene i Norge av billedkunstnere som jeg mener virkelig fortjener en omfattende belysning - som Inghild Karlsen med åpning til høsten, Lars Ramberg sommeren 2022, og senere Marit Følstad, Hanan Benammer, Juan Andres Milanes Benito og den første monumentale solopresentasjonen med Diana Al-Hadid i Norden. For å nevne noen samarbeidsprosjekter vi planlegger i årene fremover. Temautstillingene i 2022 markerer skeivt kulturår med utstillinger ved ARTendal og Bomuldsfabriken.

Til sommeren ser jeg frem til utstillingen As far as my Eye can Sea - the Expedition Exhibition - hvor vi samarbeider med REV Ocean og kurator Åse Kamilla Aslaksen Spjelkavik i en utstilling som viser kunstverkene som skal installeres i verdens største ekspedisjons- og forskningsskip på havklima. Denne presentasjonen omfatter 63 kunstnere, og skal vises i begge etasjene i Bomuldsfabriken. Utstillingen berører mange interessante temaer som forholdet mellom kunstnerollen og ekspedisjon, klimaforskning, innovasjon og samtidskunstfeltet. 

Hvordan når man best ut og frem som formidler av samtidskunst? 

Jeg tror mangfoldet er sentralt og det å påpeke samtidskunstens relevans som en artikulasjon, et speil og et barometer på en samtid i store endringer. Som en vesentlig plattform for ytringsfrihet og subjektivitetens mangfoldige rom er kunstfeltet et utrykk for selve humanismens grunnstamme. Et samfunn uten rom for individets filosofiske refleksjoner og skapende virke vil bevege seg over i fascismen. I formidlingen av samtidskunsten må disse filosofiske perspektivene alltid belyse hvor man tilkjennegir kunstverkets dets autonomi. Det ikke-reduserbare ved kunstverket handler om denne subjektive interaksjonen med samfunnet hvor dypere eksistensielle temaer artikuleres og gis et ytringsrom.

Samfunnsdebatten opplever en økt polarisering. Det samme gjør debattene i kunstfeltet- for øvrig to sider av samme sak. Tanker om hvordan Bomuldsfabriken skal møte dette?

Det å tre inn i samfunnsdebatten er vesentlig for en kunstinstitusjon, men da med en navigasjon som tjener kunstens vilkår og vesentlige plass i samfunnet som et rom for mangfold og ytringsfrihet. Ofte opplever jeg polariserende debatter i kunstfeltet som utmattende fordi de ofte omhandler byråkratiske eller institusjonelle forhold og sjelden berører kunsten! Hvorfor skal rammevilkårene, makt og posisjoner alltid tømme diskusjonen for det vesentlige, nemlig kunsten i seg selv og dens kraft som en vesentlig del av menneskets erkjennelse av seg selv i verden? Jeg tror på kunstens evne til å samle oss rundt det som forener oss over landegrenser, politiske motsetninger, religiøse og kulturelle skillelinjer, kjønn og etnisitet. Kanskje naivt og romantisk, men det betyr ikke at jeg er tilhenger av en utopisk harmonimodell som undergraver politiske motsetninger. Ei heller at jeg ikke tar innover meg de diskursene som foregår ved Kunsthøyskolene rundt behovet for en økende bevissthet rundt avkolonialisering og at man rokker ved nedfelte, diskriminerende maktstrukturer som dessverre også gjør seg gjeldende innenfor kulturinstitusjonene.

I Bomuldsfabrikens program fremover blir den politiske kunsten sentral, og vi artikulerer en tydelighet ved å åpne opp debatter som drøfter samfunnstendenser som undergraver demokratiet, kulturelt mangfold, likestilling og LHBTIQ-problematikk.

Bomuldsfabrikens tilhold i en kulturhistorisk bygning og med nærhet til natur og gruvedrift. Det er samtidskunst, natur og kulturhistorie i ett. Hvordan forene dette i formidlingen?

Det å formidle denne unike interaksjonen mellom kulturhistorie, natur og samtidskunst utgjør en slags kjerne i Bomuldsfabrikens virksomhet, men inneholder også fantastiske utviklingsmuligheter fremover som jeg tenker må kunne få en større nasjonal og internasjonal interesse. Vi arbeider tett med kommunen for å utvikle uteområdene, arbeide for at publikum kan bevege seg inne i gruveområdet og utvide gruvenes prosjekter til området foran Kunsthallen.

Sørlandet er en region i drivende utvikling innen kunstfeltet - med sentrale kunstinstitusjoner som Bomuldsfabriken, Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand Kunsthall og Agder Kunstsenter. Og om noen år åpner Kunstsilo med Tangen-samlingen i Kristiansand. Tanker om kunstens muligheter i regionen? 

Jeg tenker denne regionen er svært interessant å virke i akkurat nå, da det satses på kunst- og kulturfeltet ved en måloppnåelse som handler om kunstnertetthet og en satsning på samtidskunstfeltet. Det er inspirerende, og hele regionen vil få et formidabelt løft ved Kunstsilo i Kristiansand. Arendal må bli et attraktivt sted for kunstnere å flytte tilbake til, og jeg tror det gode samspillet mellom institusjonene i regionen medfører at flere kan tenke seg det i fremtiden.

Tore Magne Gundersens verk Mantel for Nina, 2018, tekstil, som vises i hans separatutstilling Go on Not Fear i Bomuldsfabriken Kunsthall nå.
Fotograf: Tone Lyngstad Nyaas.

Foregår det samarbeid mellom kunstinstitusjonene i regionen?

Det er et veldig godt samarbeid mellom institusjonene i regionen, og det vil jeg si særpreger Sørlandet. Bomuldsfabriken har et godt samarbeid med Sørlandet Kunstmuseum og Agder Kunstsenter. Tverrinstitusjonelle samarbeidsformer er også svært viktig slik at kunstfeltet åpner seg opp for en dialog med andre forskningsfelt. I 2022 starter vi et omfattende samarbeid med Universitetet i Agder som jeg ser frem til. Jeg planlegger dessuten et samarbeid med psykiatriske institusjoner i regionen, da kunst og psykisk helse er et felt jeg brenner for å kunne utvikle.

Som din forgjenger, Harald Solberg, er du nordfra og en kreativ sjel, med utdanning som både kunstner og kunsthistoriker. Det kommer godt med?

Det å ha virket som billedkunstner over mange år gir en kompetanse som vanskelig kan erstattes ved en grad fra universitetet. Det gir en forståelse i møte med kunstneriske prosesser og ikke minst kunstnerens posisjon. Kanskje man deltar aktivt som kurator på en uredd måte hvor samhandling og diskusjon gis et større rom.

Med bare en stab bestående av 3.7 faste stillinger fordelt på fem ansatte og et ambisiøst utstillingsprogram på tre arenaer- i Kunsthallen, i Kunstarena Torbjørnsbu gruver og i galleriet ARTendal i Arendal sentrum, fordrer det enorm arbeidskapasitet og god organisering. Tanker om det?

Da jeg begynte ved Bomuldsfabriken ble jeg svært imponert over hvor mange produksjoner en så liten stab hadde fått til på tre ulike arenaer! En liten stab gir imidlertid også fordeler, da vi samhandler om alle prosesser mot et felles mål - som er den optimale presentasjonen vi kan få til av samtidskunst. Som leder er jeg opptatt av å involvere min stab i alt fra utstillingsprogram til nettsider, kuratering, sosiale medier, digital formidling og tekstarbeid. Vi arbeider i team og de fleste av mine kollegaer er utøvende kunstnere. Idemyldring og workshops rundt ulike felt foretas jevnlig rundt hvordan vi sammen skal utvikle Bomuldsfabriken Kunsthall. Det er stor takhøyde for meningsbrytninger, noe som vitner om et brennende engasjement for kunsten, selve kjernen i vår virksomhet. Når det er sagt, skulle gjerne kunne ansette flere med spisset kompetanse på flere felt, men da må våre økonomiske rammer endres. Per i dag ønsker vi å fortsette en prioritering der vi oppretteholder intensiteten i utstillingsvirksomheten.

Er Arendals befolkning klar over den helt unike perlen Bomuldsfabriken Kunsthall er og som de har i sin by? 

Nei, det tror jeg faktisk ikke de er, og her har vi en formidabel jobb å gjøre når det kommer til samarbeid med den øvrige kulturvirksomheten, formidling og kommunikasjon. Vi satser på en utvikling av tilbud til ungdommer og barnefamilier. Vi ønsker å intensivere arrangementer, konserter, seminarer, omvisninger og kunstnersamtaler. Som alle andre innenfor kulturfeltet venter vi med lengsel på den dagen vi kan åpne for et fysisk arrangement!     

FAKTA

Bomuldsfabriken Kunsthall er en av landets mest betydningsfulle visningssteder for samtidskunst - som siden etableringen i 1994 har levert kvalitetsutstillinger av ypperste klasse. Kunsthallen holder til i et naturskjønt område, ikke langt fra Arendal sentrum, i en bygning fra slutten av 1800-tallet som tidligere huset et bomullsveveri, kloss opptil et gruveområde, Torbjørnsbu gruver, som nå er tatt i bruk som bakgrunn for visning av kunstprosjekter og er en del av utstillingsområdet. Kunsthallen har også en egen samling av samtidskunst, blant annet av Leonard Rickhard og Bård Breivik. Galleriet ARTendal i Arendal sentrum er også en del av kunsthallen.

Stikkord