Intervju med Erik Jacobsen Kunstreporter med et vidt spekter

Først, hvordan blir man egentlig en kunstreporter i NRK?

- Godt spørsmål! På et NRK-seminar for seks år siden fikk jeg spørsmål om jeg ville dekke mat eller kunst. Jeg valgte å dekke kunst, fordi jeg var så lei mat. Det hører med til historien at jeg er en fallert kokk fra København. Jeg har min noe slukne kokkeutdannelse derfra.

Jeg har forøvrig jobbet mye med musikk tidligere og var liksom et vidunderbarn på piano i en periode. Jeg begynte å ta pianotimer på Barratt-Due Musikkinstitutt da jeg var rundt fem år gammel. Et høydepunkt i så måte var å spille «Ballade Pour Adeline» sammen med Richard Clayderman i Oslo Konserthus. Da var jeg 12-13 år gammel. Siden ble jeg ødelagt av populærmusikken og spilte med diverse band, fra YM:Stammen til å være oppvarmer for Turboneger under supportnavnet Homo. Det var forresten Thomas Seltzers idè.

Vel, svaret på ditt spørsmål er at det er en lang historie. Jeg begynte i Radio Nova rundt 1990 – det var på den tiden alle var opptatt av grunge. Jeg insisterte på å lage klassisk musikkradio i Radio Nova med tunge innslag av samtidsmusikk. Da jeg begynte i NRK P2 var musikkredaksjonen klassisk tung, og som den rebellen jeg var, startet jeg umiddelbart opp det første dybdeprogrammet om populærmusikk, Bak lydmuren. Det gjorde jeg sammen med professor i musikkvitenskap, Anne Danielsen og journalist Nazneen Khan-Østrem. Jeg lagde også det første programmet med Black Metal i P2 og gjorde dessuten en kombinert musikk- og kunstreportasje med gutta i rapgruppa Warlocks. De hadde en dom på seg for grafitti og vi møttes på Oslo S der vi snakket om subkulturer og estetikken rundt grafitti på tog.

Hvor kommer din interesse for mat inn?

- Jeg var alltid glad i å lage mat som barn. Moren min var overlykkelig dersom hun klarte å spare en halv potet, og jeg har aldri sett mor så glad som da hun klarte å kombinere tre restemiddager i én gryte. Jeg har ikke vokst opp i dårlige kår, men det var stilen. Mor og far vokste begge opp under krigen og man skulle ikke kaste mat. Det var nærmest hellig. Uansett, så medførte det noe positivt. Nemlig at jeg i ung alder skjønte at for å overleve, så måtte jeg kunne lage min egen mat. Grunnen til at jeg søkte meg inn mot kokkeskole i København, var at jeg etter noen år som radiojournalist ønsket å prøve ut noe annet. Kokkeskolen var dessverre så dårlig at halvparten av elevene sluttet innen det første året var omme. Kort fortalt fikk jeg dårlig betalte, svarte kokkejobber i København og ble rævkjørt så det holdt. Tanken om å frilanse for NRK mens jeg fremdeles bodde i København slo meg, og sånn ble det. Jeg tjente jo langt mer på en dags radiojobbing. Gjorde flere saker, blant annet med byggingen av Operaen i København, som fornærmet dronningen med sin noe bombastiske plassering, til flere saker om økomat. Danmark var hardt rammet av salmonella på den tiden. Men pragmatikken og sulten tok overhånd, og jeg dro tilbake til Oslo og NRK. Det var rundt 2000 og jeg ble etter hvert fast ansatt. Ser man mat i den store sammenhengen er det jo noe alle kunstnere har vært opptatt av til alle tider. Kanskje det er på tide med programposten «Maten gjennom kunsthistorien»? Futuristen (og fascisten) Marinetti klarte jo å fornærme en journalist så gruelig da han hevdet at pastaen gjorde italierne late. Og måtte stille i kordeduell. Masse gode historier her. Vel, bare en strøtanke.

Og nå har du sagt opp din faste stilling etter tre tiår... Hva skjedde?

- For å si det litt rundt: Vi fant ut at våre veier burde skilles etter mange års ekteskap. Den mer konkrete versjonen er at jeg de siste månedene endte opp med å bli mer og mer researcher for diverse programledere og mindre og mindre reporter. Jeg ble satt til å gjøre research på alt fra konflikten i Jemen til forholdene i Somalia, og dette følte jeg meg lite kompetent til. Men, sånn er det i NRK: når man er ansatt der er man ansatt som journalist, og man settes til hva som helst. Et viktig poeng i sammenhengen er at NRK har bygget ned reportasjeflatene. De vil heller ha studiobaserte programmer, og i og med at det morsomste jeg vet er å lage reportasjer, klarte jeg ikke å se for meg en fremtid der jeg kun skulle drive med research – selv om jeg er ufattelig glad for den tiden jeg har hatt i NRK. Det har vært utrolig lærerikt og jeg har hatt noen virkelig fantastiske kolleger.

Det er sørgelig å observere i hvor liten grad NRK nå generelt ønsker å lytte til de fagmiljøene de tidligere var så glade for og stolte av å kunne trekke veksel på...

- Ja, den utviklingen har skjedd litt etter litt. I den grad det har vært diskusjoner, har det dreid seg om skinndiskusjoner. Det er riktignok internkonkurranser med pitching av idèer, men jeg har savnet en mer overordnet visjon fra øvre hold.  Beslutninger om flater tas jo gjerne før det åpnes for diskusjon. Det er merkelig det som skjer. P2, for eksempel, har aldri hatt flere lyttere enn nå, men likevel nedbemannes det i redaksjoner og solide programmer legges ned og NRK mister ekspertise på flere kulturområder. Det satses på Digital (dvs. nrk.no) og podkastserier. Da ramler f.eks. en aktuell kunstreportasje ut av podkastflyten, med mindre det er en sak om at Edvard Munch har gjenoppstått e.l. Det har vært trist å oppleve.

Vi i Kunstavisen er uansett veldig fornøyde med at Erik Jacobsen har takket ja til å lage reportasjer og intervjuer i vår podcast. I den forbindelse har podcasten også fått et nytt navn: Kunstiøret.

Kan du fortelle noe om din måte å møte intervjuobjekter på?

- En av fordelene med å lage intervjuer for radio er at produksjonstiden er langt kjappere enn ved TV-produksjoner, som jeg også har gjort for NRK. Og så må man jo faktisk forholde seg til hva kilden sier og ikke i så stor grad holde seg til en bestemt plan. Jeg er gjennomgående opptatt av å ikke være forutinntatt når jeg gjør intervjuer. Selvsagt leser jeg meg opp på forhånd, men min «metode» er å la intervjuobjektene snakke selv og å la samtalen vokse organisk fram. Det er heller aldri gitt at lytteren vet hvilke kunstverk det er vi diskuterer, så jeg oppfordrer, for eksempel, alltid kunstneren jeg snakker med til å beskrive med ord hva vi ser. Jeg tror også det skaper en nærhet ved at det er en tosomhet i intervjusituasjonen hvor det er lettere å glemme en liten opptaker enn et stort kamera. Det erfarte jeg ofte da jeg jobbet i Kulturoperatørene på 90-tallet. Hvor vi var et helt team med 6 personer som bare ventet på at det stakkars intervjuobjektet skulle si noe fornuftig. Det er det jo bare få som makter.

Du begynner med å lage podcaster to ganger i måneden, men målet på sikt er å få til ukentlige produksjoner. Hva kan vi forvente fremover?

- Jeg begynner med et intervju med den nye rektoren på Kunsthøgskolen i Oslo, men tenker nok at det fremover er naturlig å konsentrere seg om den kunsten som faktisk er tilgjengelig, nemlig den offentlige kunsten. Jeg ser ellers frem til å snakke med Lorck Schive-nominerte som nå vises i Trondheim: Tori Wrånes, Matias Faldbakken, Kira Wager og Steinar Haga Kristensen.

Helt til slutt: hva var din aller første store kunstopplevelse?

- Det var da jeg så den surrealistiske filmen «Den andalusiske hund» fra 1929 laget av kunstneren Salvador Dalí og regissøren Luis Buñuel. Jeg var 13 år og ble skadet lenge etterpå. Jeg skjønte fint lite av den, men det var noe der som fascinerte meg og som fascinerer meg den dag i dag: menneskets irrasjonelle impulser. Det irrasjonelle er noe alle mennesker har i seg og det er egenskaper som kan være så avgjørende. Da jeg for noen år siden fikk se Hans Prinzhorn-samlingen i Berlin (tysk psykiater og kunsthistoriker som samlet på «syk kunst» laget av pasienter), var det en slags døråpner. Samlingen hans har jo inspirert både dadaister og surrealister - og sånn sett satt varige spor i kunsthistorien. Og det er kanskje det kunsten har gjort med meg: den får meg til å grunne over normalitet, åpne noen andre dører i hodet jeg ikke visste at jeg hadde. Og jeg håper jo sånn sett at vi kan dra med oss Kunstavisens lyttere til å legge seg ned på sjeselongen og drømme seg litt vekk i disse dommedagstider.