Virkelighetsnær surrealisme

Vibeke Tandberg
Feber
Forlaget Oktober, 2021
Omslagsfotografi av djevelen: Tait Graves
Bokdesign: Bengt Olsson / Concorde Design

På begynnelsen av Feber møter vi en eldre dame liggende på gulvet på baderommet. Kanskje døende, for romanen åpner med at «hvis dette er begynnelsen på slutten, lover det ikke godt.» Med ansiktet i sitt eget blod og piss, har hun muligens falt, men dette er uklart. De første titalls sidene lar oss tro at dette er fortellingen, men så begynner den å slå sprekker, og andre scener blander seg inn i den første. Deriblant en dramatisk sekvens fra en bilulykke, hvor en elg smeller inni frontruten, men også – stadig oftere – scener hvor hun ligger i en seng et annet sted og innimellom er i dialog med leger eller sykepleiere. Tidvis tar hun seg også en fantasireise ut av vinduet, opp blant himmellegemene, og fabulerer på hvordan det ville være å bo et annet sted i solsystemet. Gradvis skjønner vi at hun befinner seg på en institusjon, på et sykehus eller et gamlehjem, og at det er her – på institusjonen – de forskjellige virkelighetsplanene mikses sammen.

Med noen få unntak er Feber hovedsakelig fortalt i førsteperson, fra innsiden av denne kvinnens bevissthet. Oppsplintringen av virkeligheten, er også en fragmentering av hennes identitet og evnen til å skille mellom da og nå, fortid og fremtid, fantasi og virkelighet.

I noen talende partier blir denne realitetsutglidningen beskrevet gjennom institusjonens angivelser for hvor lenge hun skal være der. «Ingen er her lenger enn fire uker, sier de, men noen er her tre måneder, eller fire måneder, sier de, en sjelden gang fem, før de blir flyttet, hjem, eller til andre steder, det kommer an på, sier de, men de må ha kommet ut av tellingen.»

Feber kan betraktes som et narrativt motstykke til utstillingen på OSL Contemporary, som jeg anmeldte i Kunstavisen nettopp, for den serielle fremstillingen av ødelagte hoder på utstillingen, og interessen for identitetens fordreininger som utspiller seg der, resonnerer med deformeringene hovedpersonens virkelighetsoppfatning gjennomgår.

Tandberg romliggjør også tidsopplevelsen og livsforløpet i romanen. De forskjellige hendelsene i boka er porøse, de gjennomtrenger hverandre, blandes sammen. Ja, det er som om det som skjer transformeres frem og tilbake i både tid og rom gjennom en lang rekke tilskikkelser uten at vi helt vet opphavet til, for eksempel, den nevnte elgen og den muligens påfølgende ulykken. Den kronologiske tiden er satt til side for en temporal samtidighet.

Uansett er det ikke en ren tragedie vi er vitne til, men en makt-kritikk av hva som skal være den normale oppdelingen av verden. I en scene forsøker en lege å diagnostisere hovedpersonen ved å få henne til å huske ord og hvilken etasje hun befinner seg i, men hvorfor skal hun egentlig det? Hun kommer aldri hjem dit hun vil igjen, tenker hun, og legen ber henne bare om å «fylle tankene som om hun fyller bensin på bilen,» som hun sier, og dermed adlyde både legen og hans virkelighetsforståelse. Hun bukker ikke under – før kanskje helt mot slutten – og fortsetter i stedet sin fantasireise gjennom hele boka. «Hun bryr seg ikke om det de kaller virkelighet, og hun skyter seg ut av vinduet når de snur ryggen til.»

Noen vil kanskje beskrive Feber som et portrett av identitetsforvirring, aller helst (og det er nærliggende) en dement kvinnes virkelighetsforståelse. Likevel blir en sånn lesning reduktiv, for det ligger en autoritet og klarhet i sammenblandingene som ikke er preget av mangel på fokus, men snarere – til tross for bokas dystre tone – et forestillingsmessig overskudd, eller en type virkelighetsnær surrealisme. Det ligger tross alt en spire til frihet her, en obsternasig vilje til å ikke underordne seg den logikk som eksempelvis reguleres gjennom legestanden, som trekker leseren nærmere damen det hele handler om.

Feber kan slik sett beskrives som den litterært mest fullendte av Tandbergs romaner, siden den med sitt kammerspill angriper standardiserte oppfatninger av både kognitiv forvitring og helsevesenet.