Iscenesatt fravær
Marianne Bjørnmyr viser oss fraværet av det samiske, som et gapende hull i den norske kulturen.
Drammen
Buskerud Kunstsenter
Marianne Bjørnmyr
The Shape of Time
Skulptur, fotografi
Utstillingen står til 19. september
På utstillingsplakaten til utstillingen The Shape of Time på Buskerud Kunstsenter er det et bilde av noe som ser ut som en monumentalskulptur av et par nakne føtter. Jeg ble overrasket da jeg kom inn og så at skulpturen var bitteliten; to små skjøre føtter på en pidestall. I utstillingen presenterer Marianne Bjørnmyr oss for et utvalg skulpturer som både er utstilt fysisk, men også fotografert. Slik gir hun oss de samme objektene fra forskjellige synsvinkler. I pressemeldingen står det skrevet at kunstneren tematiserer sitt eget samiske opphav. Hennes forfedre kom fra den lille samiske innlandsdalen Sulitjelma i Nordland. Temaet i prosjektet er tapet av egen kultur som et resultat av fornorsking og assimileringspolitikken på 1800-tallet.
Men der jeg vandrer mellom artefaktene i utstillingen sliter jeg med å finne referanser til det samiske: Her er en delvis knust egyptisk gudinnestatue, figurer som minner om de magiske leireskikkelsene som ble utformet på elvedeltaet mellom Eufrat og Tigris i oldtiden, og elementer som referer til syrisk arkitektur. En skulptur viser et fragment av noe som likner en vinge, som både har noe gudommelig, men også noe industrielt ved seg, som en flik av en mekanisk engel. Og mens jeg uten hell leter etter det samiske forstår jeg at det jo nettopp er fraværet av denne arven det handler om; det at den norske stat ikke har vært opptatt av å bevare det som har vært kunstgjenstander. Skulpturene i utstillingen forestiller ikke spesifikke verk fra de ulike høykulturene, men er som det står i pressemeldingen: «...en imaginær visualisering av noe som aldri ble dokumentert...» Myndighetenes forsøk på å utslette det samiske var effektivt ødeleggende for kulturarven, nettopp fordi den samiske kunsten i mindre grad manifesterte seg som varige artefakter, og mer som en form for hverdagspraksis, den unike samiske improvisasjonskompetansen som for eksempel kommer til uttrykk i klassisk samisk arkitektur, og den holistiske kunstforståelsen som ligger i det gamle samiske kunstbegrepet duodji. Et nomadefolk som beveget seg i takt med viltet kunne ikke drasse med seg store kunstgjenstander. Bjørnmyr viser på en reflektert og interessant måte dette fraværet av det samiske, som et gapende hull i den norske kulturen.
Fra det reflekterte til det banale
Gjennom utstillingsarkitekturen som består av små, klassiske pidestaller, og fargebruken som visstnok består av de mest velbrukte museumsfargene, reflekterer hun også over det museale. Hvordan vi formidler og dramatiserer den materielle historien.
Refleksjonsnivået og raffinementet som her kommer til uttrykk imponerte meg, og derfor ble jeg også så overrasket over at andre deler av prosjektet grenser til det banale; som for eksempel den klisjéfylte tittelen; The Shape of Time, men også kunstverket der Bjørnmyr har latt et fotografi ligge delvis skjult bak et vakkert vevet tekstil, som et mildest talt overtydelig bilde på noe som skal avdekkes.
Alt i alt er likevel dette en utstilling jeg mener det i aller høyeste grad er verdt å avlegge et besøk.