Økoestetikk

I Susan Schupplis videoverk ser vi breer som kalver og isblokker i fri flyt. Vi følger et forskerteam på tokt i arktiske farvann på Svalbard. Her skaper klimaendringene store geopolitiske konflikter. Still fra Susan Schuppli: Arctic Archipelago, 2021. HD Video

Økoestetikken har inntatt Bergen Kunsthall. I utstillingen The Ocean dreier det seg særlig om havet og Bergen by.

Bergen Kunsthall
The Ocean
En internasjonal utstilling med 27 kunstnere, utendørs kunstverk, forskningsprosjekter, filmvisninger på Cinemateket, kunstnersamtaler og diskusjoner om miljø-og klimapolitikk, en temporær radio og andre events i byrommet.
Kurator: Axel Wieder
Utstillingen står til 31.10.

Wolfgang Tillmans: The State We’re In, A, 2015. Med tillatelse fra Galerie Buchholz, Berlin/Cologne. Foto: Thor Brødreskift.

I Wolfgang Tillmans fotografi er det blått hav så langt du kan se. Tittelen The State We’re In viser til noe mer enn betrakteren. Havet er ikke bare et passivt objekt hvor vi kan projisere våre indre følelser. Økoestetikkens teoretikere, som Felix Guattari, plasserer ikke mennesket over naturen, slik tradisjonen er i humanismen. Også vannet lever, det kan være opprørt eller medgjørlig.

Fra Ei Arakawa performance Per Kirkeby & Iwaki Oceans Temporal Visit #1. 28. August 2021 ved Per Kirkeby-skulpturen Bergen, Thor Møllers gate/Nygårdsgaten, Florida, Bergen. Foto: Vera Lunde

I Ei Arakawas performance møtes vann fra to kontinenter. Kunstneren har rigget til et stillas ved Per Kirkebys teglsteinsskulptur rett utenfor Nygårdsparken, og lar vann fra sin egen hjemby renne ned mot Store Lungegårdsvannet. For ti år siden skjedde det en atomkatastrofe i Fukushima. Like før det japanske vannet blander seg med det norske, snur det og sildrer tilbake til skulpturen.

Økoestetikken er ikke opptatt av å avbilde naturen. Det er viktigere hva kunsten gjør med betrakteren enn hva den betyr. Den skal stimulere til tenkning og til mulig handling. Noen av verkene tar i bruk avansert teknologi og kan se ut som abstrakte modeller og diagrammer. Men i de fleste utfolder tenkningen seg i sansningen, noe som etter min mening gir en sterkere effekt.

Bea Schlingelhoff: Bronseskulptur dedisert til The Descent of Women. 2021. Møllendalselven, Bronse, betong. Foto: Thor Brødreskift.

I Bea Schlingelhofs vakre bronseskulptur står en kvinne med en baby midt i Møllendalselven. Inspirasjonen kommer fra en antropologisk teori som forklarer urmenneskets oppreiste posisjon med kvinner som føder under vann. En aldri så liten hilsen til Darwins The Descent of Man.

Sjøen er grunnlaget for Bergens historie og identitet. Byen vokste frem som et knutepunkt for internasjonal handel med fisk og er i dag viktig for oljenæringen og maritim forskning. Dette kan man lese mer om i avisen Vestland North Sea Blueprint, som er produsert i samarbeid med BAS (Bergen Arkitektskole).

To gamle seilskuter i miniatyr minner oss om byens stolte fortid. Det samme gjør bilder av freskene fra Bergen Børs (1921-23.) Her får vi noen glimt av arbeidet ved Vågen hvor fisken ble losset og lastet ombord på skutene. Havnen var byens hjerte.

Still fra Allan Sekula & Noël Buch: The Forgotten Space. Film 2010.

I filmen The Forgotten Space reiser vi fra havn til havn. Fra Rotterdam, Bilbao, Los Angeles til Hong Kong. Her får vi se konsekvensene av at økonomiene over hele kloden blir underkastet den samme skjebnesvangre logikken: jakten på billig arbeidskraft. Havnene er fraflyttet, skipene borte. Filmen fremstiller globaliseringen som en gåte, et mysterium som blir avslørt underveis. Containeren, en standardisert og anonym boks av stål som kan brukes til å frakte alle slags varer, spiller rollen som Pandoras eske. Dette er filmkunst på høyt nivå.

Lydinstallasjonene er også gode. I Elin Már Øyen Visiters verk hører vi lyder fra øya Røst i Lofoten, som en gang hadde Europas mest tallrike sjøfuglkoloni. VUMA soner, en app laget av det Bergensbaserte kollektivet VUMA, utløser lydfortellinger på bestemte steder i byrommet. I Sukkerhusgaten på Nøstet, hvor det en gang lå et raffineri, får vi høre historier om importen av sukker.

Andre fortellinger er lagt i munnen på migranter som er fordrevet fra sine hjemland. De deler sine inntrykk og tanker om livet og Bergen med oss. Jeg kommer aldri til å glemme stemmen fra Bryggen: «Jeg er Lulu. Hun som sitter stille. Hun som tenker. Hvis du ser meg, har jeg på meg røde bukser.»

En svært lærerik utstilling, som spenner over et bredt estetisk og følelsesmessig register.

    Stikkord