Utstilling som blodvarm vom

Van Etten, Oslo
Calle Segelberg
Urna vid urna
Står til 5. september

Urna vid urna. Den kryptiske tittelen på Calle Segelbergs utstilling på galleriet Van Etten virker både mystisk og uhellsvanger, og ikke umiddelbart i overensstemmelse med de tilforlatelige figurene som møter deg vel innenfor døra på det intime kjellerrommet på Tøyen. Segelberg har etablert seg i det yngre og kunstnerdrevne kunstfeltet, delvis som galleri-impresario selv, med blant annet visningsrommet Plum Trim på Nesodden, men først og fremst som maler med et naivistisk og litt klossete, men også ornamentalt og visuelt insisterende uttrykk.

Gylne og rosa toner

Utstillingen på Van Etten er som følger: Tre eggtempera-malerier på rispapir, av tre påfallende ordinært utseende typer, er hengt på en streng strukket langs og litt ut fra langveggen i gallerirommet. En snekret skillevegg deler lokalet litt på skrå slik at det dannes et litt trangt inngangsparti, hvor man først får bakveggen i synet. Galleriets vegger, og skillevegg, er tapetsert med tilsvarende rispapir, med en slags målskiver silketrykket i svart over rosa bakgrunn. Maleriene er tilsvarende holdt i varme toner i rødt, oransje og gylne gultoner. Slik omgir utstillingen deg som en kroppstemperert vom.

Streit og trendsensitivt

Persongalleriet utstråler en slags hypernormalitet. Positurene er fanget midt i handlingen, tilsynelatende uten at det finnes en handling verdt å rapportere. En mann i rød genser og trauste pappabukser gestikulerer med armene åpent ut til siden. I midten, ryggen på en fravendt kvinne, med stripete genser og armene i kors. Til høyre en kjolekledt kvinne med blått hår og hoftefeste. Alt i alt en temmelig streit og normcore forsamling, på jobb, i middagsselskap eller kanskje på en utstillingsåpning. Eller «mumblecore», som kritikeren Stian Gabrielsen skriver i en omtale av blant andre Segelberg og andre samtidsmaleres «identifikasjon med det ordinære» på nettstedet Kunstkritikk ­– for de av dere som er på jakt etter å utvide ordforrådet i møte med dette nygamle og kanskje litt trendsensitive maleriet.

Pompøs og selvironisk

For det er litt det det handler om, tror jeg. Hva tittelen, og det tilhørende bildet på invitasjonen av en tom tralle, egentlig skal bety, er usikkert. Det samme med verktitlene, som handler om kyr og en fransk 1800-tallsmaler: Troyons svävande kossa, Troyons svävande ko og Troyons svävande mu-mu. Constant Troyon var del av de franske pastoralmalerne i Barbizon-skolen, med dyremaleriet som spesiale, uten at han egentlig trenger å tillegges vesentlig betydning her. Kanskje bortsett fra at han ikke noensinne, meg bekjent, har blitt oppfattet som spesielt kul eller hot i kunstkretser. En streiting. En død valuta; en tom tralle å komme trekkende med, i den strategiske manøvreringen gjennom kunstverdenens hierarkier. I en kort pressetekst proppfull av internreferanser til kunstnerkolleger og nevnte Gabrielsen skriver kunstneren på lett pompøst og selvironisk vis at maleriene er gjennomført med «bravur» og at assosiasjonene kan gå til 1800-tallet så vel som til 1980-årene.

Utgåtte tøfler

Verket over veggen, med målskivene, er titulert Kumage (i fire deler), og handler nok om noe av det samme. Kunstneren må håndtere oppgulpet av brukte stiler og drøvtygde referanser, vekke til live dødt materiale, åpne skapet og puste inn dunsten av innestengt luft. Likevel finnes muligheten for en gang å treffe blink i gjenbruket av alt dette.