fbpx Maleriets forhandling med omgivelsene

Maleriets forhandling med omgivelsene

Installasjonsfotografi fra Apichaya Wanthiangs When the First Thought is Touch på Galleri Brandstrup, Oslo. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Apichaya Wanthiangs utstilling på Galleri Brandstrup tar utgangspunkt i moderne tragedie. Den scenografiske monteringen på Brandstrup reduserer enkeltbildene til rekvisitter i en mer kunstintern fortelling.

Galleri Brandstrup, Oslo
Apichaya Wanthiang
When the First Thought is Touch
Står til 11. september

 

Maleriet er en konstruksjon som innbefatter en rekke konkrete elementer: motiv og grunn, format og materiale, farge og prosessen det er å foredle, forhandle og reforhandle disse elementene, både på atelieret og seinere i en utstillingssituasjon. Dette siste poenget omfatter ikke bare enhver gjeldende galleri- eller museumsarkitektur, men også nettverk som inngår i alt fra formidling og distribusjon til samtaler og utveksling av informasjon i mer eller mindre intime sosiale konstellasjoner, og videre til det globale internettet. Maleriets gyldighet i informasjonsalderen er naturligvis noe som har blitt diskutert og analysert lenge. Og så lenge mennesker finner både mening og visuell glede i pigment og bindemiddel «føyd sammen i en viss orden over en flate», for å sitere symbolisten Maurice Denis’ lakoniske definisjon av maleriet, vil denne diskusjonen holdes levende og produktiv.

Installasjonsfotografi fra Apichaya Wanthiangs When the First Thought is Touch på Galleri Brandstrup, Oslo. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Viltvoksende byggeplass

Grunnen til at jeg faller i slike tanker når jeg ser Apichaya Wanthiangs utstilling When the First Thought is Touch på Brandstrup både har og har ikke noe med selve motivene å gjøre. Mer om det om litt. Det umiddelbart mest slående for tanken og øyet idet man entrer galleriet er monteringen av bildene. Utstillingsrommene er fylt av en skog av stillasstenger; blå stålrør strekker seg fra gulv til tak og brer seg som smale, blå trestammer innover i lokalet. På hver stang er det montert et lerret, strukket over blindrammer av aluminium. Andre stenger bærer en plate av pleksiglass. Hele oppsettet veksler mellom å gi inntrykk av viltvoksende natur og byggeplass, eller kanskje også provisorisk shantytown slik den er organisk bygget opp av mer eller mindre tilfeldige og tilgjengelige materialer.
Motivene gir inntrykk av en tilsvarende blanding av spontanitet og strukturert utførelse. Flaten er fylt til rammekanten av energisk fargesprakende penselstrøk, og veksler mellom ekspressiv abstraksjon, viltre planteformer og innslag av figurasjon: bål, eller små hint av gjenstander.

Kunstintern fortelling

Ifølge pressematerialet tar motivene utgangspunkt i likbrenning i India, i forbindelse med koronaepidemien som har herjet landet spesielt hardt. Wanthiang har også i tidligere utstillinger framstilt scener med utgangspunkt i det prekære forholdet mellom sivilisasjon og natur. For eksempel omhandlet utstillingen Drivved og spøkelsesjegere på galleri LNM i 2018 klimaendringer og flomkatastrofer i fødelandet Thailand. 34-årige Wanthiang har vokst opp i Belgia, er utdannet i Bergen og har bodd i Norge siden 2013. Det er dermed sterke historier som danner bakgrunn for Wanthiangs motiver. Når bildenes litterære innhold likevel oppfattes som underordnet, er det nettopp fordi den scenografiske og teatrale monteringen på Brandstrup reduserer enkeltbildene nærmest til rekvisitter eller biroller i en mer kunstintern fortelling.

Installasjonsfotografi fra Apichaya Wanthiangs When the First Thought is Touch på Galleri Brandstrup, Oslo. Foto: Øystein Thorvaldsen.

Maleri i bevegelse

Et signifikant grep i When the First Thought is Touch er hvordan utstillingen inviterer til å betrakte bildene like mye som bakside som forside; man kan fritt rusle rundt hvert lerret og nærgranske monteringen på stålrørene, gjennomslaget av farge i stoffet, skruefestene i aluminiumsrammene og hvordan lerretsstoffet er strukket over disse. I tillegg kommer pleksiplatene som en slags fotnoter til utstillingen. De står ikke oppført i verkslisten, og får oppgaven som et slags tankespinn, kanskje om den basale logikken i maleriets stoff: akrylmaling versus akrylglass.
Videre legger man merke til enda en snodig detalj: De fleste blindrammene har påmontert et provisorisk håndtak, som ifølge den sirkulære betraktervinkelen oppleves som like mye motiv som de malte forsidene. Kanskje er de en praktisk innretning for montering og transport, kanskje er de en mer eller mindre metaforisk invitasjon til å ta tak og dreie på lerretene og slik sørge for en egen kuratering i utstillingen. Uansett åpner både håndtak og stillaselementer for å se bildene – og utstillingen – som bevegelige skjermer og flyttbare konstellasjoner, som elementer i fluks. Hertil kommer også utstillingens monotoni og malerienes frapperende drevne, men likevel, tilsynelatende, nærmest mekaniske utførelse. Wanthiangs behandling av fargen og stoffet er en øyefryd, samtidig som ingen bilder får stikke seg fram på bekostning av andre. Hvert av de 14 maleriene kunne antakeligvis uten videre ha blitt byttet ut med andre, uten at helheten ville endre seg nevneverdig.

Det underliggende alvoret i motivenes bakgrunnsmateriale til tross: When the First Thought is Touch bæres av friksjonen mellom styrken i det gesturale, subjektive og dekorative uttrykket, og aksepten av bildets vedvarende forhandling med omgivelsene.

Stikkord