Fantasifostre i stormens øye

Tegnerforbundet, Oslo
Johannes Høie
Akephalos
Står til 19. september

Kabul faller. Skogene brenner. Delta herjer. Vi er hjelpeløse vitner som flyter med i malstrømmene, ofre for omstendigheter utenfor vår forstand og handlingsradius. Lynvingen, Supermann og Wonder Woman, vi trenger dere nå.

Johannes Høies utstilling Akephalos på Tegnerforbundet er en overflod av undergangsvisjon, utopier, mytologier og billedliggjøring av menneskets skrøpelige vesen. Horder av skjebner graviterer rundt hverandre i de nøysomt og detaljert tegnede bildeflatene, kropper vrir seg i anatomisk muskel-relieff, dyr og insekter dukker opp i megetsigende biroller. I det ene av to store veggmalerier dukker kraken, sjøuhyret, opp mellom bølgene, og truer med å trekke oss alle sammen med seg ned i dypet.

Tungt tilgjengelig og skjebnetungt

40-årige Høies referanserike og fortellervillige strek har etter hvert befestet seg som et visuelt overdådig og som regel rett så underholdende innslag i norsk kunst, til tross for at både tungt tilgjengelige – hvem tar på strak arm betydningen av tittelen, Akephalos (hodeløs demon) her – og dystert skjebnetunge referanser pakkes tett inn på små flater. Unntaket er i de mer røslige veggarbeidene, som vi også har sett utført i samarbeid med kollega i det eminente tegnerfaget Shwan Dler Qaradaki både på Høstutstillingen og i det offentlig rom – for eksempel utenfor Nobels Fredssenter i 2016.

I samarbeidsprosjektene har Høies kryptiske motivkrets fått et mer konkret og direkte konfronterende innhold, som kampen for ytring og demokrati under diktatoriske regimer – naturlig nok tatt i betraktning Qaradakis kunstneriske bearbeiding av sin bakgrunn som kurdisk flyktning. Akephalos er mer i overenstemmelse med kjent Høie-ikonografi, der det klassiske formspråket pares med tegneserieinspirerte, symboltunge skikkelser i ladede, men også uavklarte positurer. Kanskje man kan tenke seg Albrecht Dürer, Will Eisner og Robert Crumb side om side ved tegnebordet, som utgangspunkt for en beskrivelse av Høies stilistiske grep om blekk og penn.

Magisk realisme

I et bilde som Projection er denne crossover-estetikken ganske åpenbar. Lyskaster-projeksjonen som skytes opp mot de truende og nattsvarte skyene parafraserer Bat-Signal, påkallelsen av Lynvingen over Gotham skyline. Superhelt-emblemet er derimot erstattet av omrisset av en bie. Den intuitive tolkningen heller mot en realistisk orientering i Høies ellers fantastiske motivkrets: bien, og insektene, som vår potensielle redning i et framtidig klima-ragnarok – livgivende både i pollineringen og som potensiell proteinkilde.

Høies stramme grep om det klassiske formspråket kan kanskje karakteriseres som en form for magisk realisme. Det overnaturlige og fantastiske blir en del av hverdagens problemer og, muligens, løsninger. Det er vel dette siste poenget som likevel kan synes litt svakt, og så tvil om prosjektets mål og retning.

Bølge av kjøtt

Særlig i små og mellomstore formater viser Høie tekniske tegneferdigheter nødvendig for å bære nærmest hyperkomplekse komposisjoner, som i den tredelte scenen i Triptykon. Her framstår menneskeslekten som en ukontrollert masse. Den velter fram som en bølge av fortvilt lidelse og dekadent kjøttmasse; en blanding av Michelangelos dommedagsvegg, Gèricaults Medusas flåte, og åpningsscenen i en zombiefilm.

Det er mulig å se Høies utstilling som et bilde på verdens trusler og undergang, hvor verken superhelt eller realpolitisk løsning er å skue over horisonten. Slik sett er Akephalos betimelig som prosjekt og påminnelse. Motivenes fantasifostre og fantastiske figurer kan likevel oppleves en aning introverte, og i den forstand også bokstavelig talt virkelighetsfjerne