fbpx Kunst, Kamp, og Kvinner

Kunst, Kamp, og Kvinner

Paula Rego: Interrogation, 1950. Privat samling, London © Paula Rego.

Det var ikke et sekund for tidlig; at Paula Rego (f. 1935) skulle vente til 2021 med å få sin første, fullblods retrospektive utstilling er ikke annet enn skammelig. Men den som venter på noe godt: Resultatet av denne mer enn velfortjente karrieresammenfatningen er så langt unna skammelig som det er mulig å komme.

Paula Rego
Tate Britain, London
7. juli – 24. oktober

Fortellerkunst

Paula Rego maler historie, litteratur, eventyr, fantasier, fabler, drømmer – fortellinger. Hun stikker hendene sine inn i alt menneskelig, eller sagt mer idiomatisk: intet menneskelig er henne fremmed. Hun maler bilder som er foruroligende, absurde og beveger seg i et mørke som pendler mellom det komiske og det forstyrrende. «Fortellinger», sier Rego», «setter verden i sammenheng.» Eller de forsøker. Regos fortellinger vitner også om en virkelighet der alle forsøk på normal sosial sammenheng forvitrer.

Rego var født inn i António de Oliveira Salazars autoritære regime og senere diktatur, et Portugal underlagt et konservativt nasjonalistisk statsprogram hvor Salazar var statsminister og overhode fra 1932–1964. Hans såkalte Estado nuovo, Den nye stat, skulle holde stand til 1974, da det endelig ble felt av Revolução dos Cravos eller Nellikrevolusjonen. Det portugisiske politiske traumet følger Regos arbeid som en skygge gjennom kunstnerskapet. Den politiske ladningen blir den kunstneriske så vel som den kuratoriske grunntonen i utstillingen; det eldste og første verket vi møter er Interrogation fra 1950. Her ser vi hva en overvåknings- og diktaturstat gjør med kroppen; en forkrøplende, voldelig innskrenkning av det individuelle og kollektive frihetsrommet. Regos politiske blikk er patologisk; hun overser ingenting. Hun har en fininnstilt radar for asymmetriske maktforhold. Det er nesten noe Munch-aktig over den nevrotiske figurasjonen. Her møter vi en slående bråmoden formbevissthet og politisk følsomhet. Rego er femten (!) år gammel.

Paula Rego: Self-portrait in Red, 1966. Museu Nacional de Arte Contemporanea do Chiado, Lisbon, Portugal © Paula Rego.

Humor og horror: Å føle på forbudte ting

Regos arbeider fra 60- og tidlig 70-tall vitner fremfor alt om prosjektet med å finne en form. Her, i et slags kreativt nervesenter mellom figurasjon og abstraksjon, forsøker Rego å forløse det politiske og personlige innenfor en billedverden som mer enn noe annet tar oss med inn i den skapende tanken. Self-portrait in Red, 1966, iscenesetter et porøst og utilgjengelig jeg revet mellom minner, drøm og virkelighet. Språket til Rego er noe bråkete i disse bildene, men det merkbare kunstneriske overskuddet er umulig å ignorere.

Med årene kom humor og horror til å smelte sammen i Regos ikonografi; det finnes, sier hun selv, noe perverst i den portugisiske mentaliteten som manifesteres i humor. Og bildene hennes har en – og vil få en stadig sterkere – psykologisk drift som påkaller det freudianske femti- og sekstitallet. Disse maleriene lar betrakteren, som Rego selv ville sagt det, føle på forbudte ting. Den unge jenta og den unge kvinnen som protagonist tar større og større plass i Regos karaktergalleri fra 1980-årene og utover. Men det er den unge jenta som subversiv figur; opprørsk, normbrytende, seksuell. Det kvinnelige som kritisk, revolusjonær kapital. Disse figurene dukker oftere og oftere opp hos Rego, og da gjerne sammen med dyr som menneskelige avatarer. De gir uttrykket en lekenhet som samtidig målbærer et mørke i mellommenneskelige relasjoner, men også en sørgmodighet; I serien «Girl and Dog» ser vi en ung jente i ulike konstellasjoner med en hund. Denne hunden ble en metafor for Regos gradvis sykere mann, maleren Victor Willing, som led av multippel sklerose; hunden blir barbert, hjulpet og stelt med. I et sterkt maleri ser vi jenta løfte skjørtet sitt for hunden, som ikke kan annet enn å betrakte henne passivt; et bilde på umulig, frustrert begjær.

Syk kjærlighet

På 1980-tallet beveger Rego vitterlig seg inn i en av sine beste perioder som maler. Hun sementerer en sterkere figurativ linje som er kompositorisk bunnsolid. Ennå har den noe av 1920- og 1930-tallets stiliseringstendenser over seg, men hun fremstår ekstremt selvsikker i de formale avgjørelsene. De unge jentene og kvinnene blir med videre inn i dette universet, men trekkes nå inn familiære sammenstillinger.

Rego gjør disse familie- og gruppekonstellasjonene om til et kafkaesk mareritt med seksualmorderiske spenninger, som i The Family, 1988, hvor det kan virke som om en mor og to døtre samarbeider med å både avkle og kvele hennes ektemenn og deres far. Disse maleriene utstråler en tilnærmet kåt ondskap, en skadefro og kalkulerende vilje som er forstyrrende og fengslende på samme tid. Resultatet er inkarnert ubehag. Som kritiker Robert Hughes sier et sted «When there are two people or more in a Rego, you can be quite sure that something rather bad is going to happen to at least one of them.”

Paula Rego: The Cadet and His Sister, 1988. Private Collection © Paula Rego.

Et verk som The Cadet and His Sister spiller også på en uoppklart uhygge og overskridende antydningskunst. Disse 1980-talls-maleriene av gjennomgående skyhøy kvalitet visualiserer skrudde erindringer av en konservativ, pervers nostalgi – innblikk i minner fra en fascisme som forpestet og fordreide virkeligheten:
En kvinne lisser skoene til en ung mann; tittelen forteller oss at de er søsken. Han har lukkede øyne og et noe overspent kroppsspråk; hun har tatt av seg hanskene og den skarpe åpningen på håndvesken avslører en blodrød farge som speiler kjolen. Landskapet rammes inn av to murer og en sypresse-allé hvis formsolide skjema kan minne om de Chiricos Torino-bilder. Sypresse-allén fører ut i et perspektivistisk forsvinningspunkt. Denne antyder et livsmessig, kanskje biologisk blindspor; «Incest leads nowhere. His future is destroyed,” uttalte Rego en gang om et annet bilde, Departure, med en lignende incestuøs tematikk. I den grad den sunne lykkelige familien ble den ledende metaforen for diktatorisk statsdannelse blir incest-tematikken en ny utvidet metafor for nettopp en syk stat; politisk og sosialseksuell perversitet svinger mellom og betinger hverandre i Regos billedverden.

Paula Rego: The Policeman´s Daughter, 1987. Private Collection © Paula Rego.

Den samme ladningen av det psykologiske landskapet foreligger i The Policeman’s Daughter. Her har vi igjen fått servert et relasjonelt premiss i tittelen, et premiss som Rego gir utvidende freudianske føringer: En datter pusser støvlene til sin far; den ene hånden polerer utsiden, den andre forsvinner inn i støvel-hullet; en katt skraper potene opp etter veggen. Farens falliske fottøy påkaller bildet av den totalitære og autoritære statsmakten; datterens bestrykning, men samtidig bestemte brudd med denne i den selvsikre håndteringen av fars- og statssymbolet stiller spørsmålstegn ved den politiske konstruksjonen av maskuline og feminine fordringer, så vel som familierelasjonens mer grumsete grensedragninger.

Avkledning, ansvar, abort

Rom syv viser Regos ikoniske serie med portretter av individuelle kviner, i tillegg til den såkalte «Dog Women»-serien – bilder hvor Rego presenterer kvinner i hundeaktige positurer og handlinger; de spiser, bjeffer, glefser. Tvetydighet er et av Regos grunngrep; det er krevende å vite hvor underdanigheten slutter og selvhevdelsen begynner. Det sanselige og primale er kroppens eget språk og disse kvinnene fremstår som et skadet villdyr: «To be a dog woman is not necessarily to be downtrodden; that has very little to do with it. In these pictures every woman's a dog woman, not downtrodden but powerful. To be bestial is good. It's physical.»

Installasjonsfoto fra utstillingen Paula Rego i Tate Britain i London. Tate Britain © Tate (Oliver Cowling).

Kvinneportrettene er rå, usentimentale og eksponerte. Kvinnen i Bride (til venstre) fremstår som forstadiet til den avkledte barokkbruden i Girdle (til høyre), de store aggressive øynene er de til en tidligkristen helgen. Portrettene har dype røtter i iberisk katolisisme og en billedtradisjon med nesten fetisjistisk fromhetsfølelse. Malere som Jusepe de Ribera (1591–1652), Francisco Zurbarán (1598–1664) ulmer under overflaten på disse maleriene. Denne stoffligheten markerer også en endring i Regos praksis; utover 90-tallet gikk Rego mer og mer over mot akryl og pastellstift. Stiften har en direkte, nesten voldelig kvalitet som vender seg mer umiddelbart til verden, hevdet Rego – som å male med fingrene. “I’m not mad about the lyrical quality of the brush. I much prefer the hardness of the stick. The stick is fiercer, much more aggressive.”

Reproduktiv rettferdighet er også en av Regos fremste fakler. Bildene hun maler i 1998 som en reaksjon på et avvist referendum for legalisering av abort i Portugal er noe av den mest rystende politiske kunsten malt på sist halvdel av 1900-tallet. Kvinner tvunget å ty til livsfarlige bakgate-løsninger, med de medfølgende smerter og lidelser som ledsager provisoriske metoder av denne typen, er et av de sterkeste kjønnspolitiske vitnesbyrdene jeg har sett visualisert.  Disse arbeidene alene skal ha bidratt til å re-lansere debatten om nytt abort-referendum i Portugal i 2007. Et som denne gangen ble vedtatt. Og kanskje kunsten allikevel kan forandre verden.

Installasjonsfoto fra utstillingen Paula Rego i Tate Britain i London. Tate Britain © Tate (Oliver Cowling).

Virkelighet og verdighet

Rego maler seg også inn i kunsthistoriens maskuline univers og undergraver den mannlige kanoniske erfaringsmonologen. Ikke bare omskriver Rego, som kvinne, malerier av kunstnere som Carlo Crivelli, Antonio da Messina og William Hogarth – f.eks. i sin tolkning av sistnevnte i triptyket The Betrothal: Lessons: The Shipwreck, after ‘Marriage a la Mode’ – men erstatter de mannlige kasusene med kvinner og setter scenografien inn i kvinnelig sosial sammenheng.

Paula Rego: Possession I, 2004. Collection Fundacao de Serralves, Museu de Arte Contemporänea, Porto, Portugal © Paula Rego.

I Rom 9, dedikert til en serie malerier fra 2004 Rego har kalt «Possessions», utforsket hun denne videre gjennom hysteria-ikonografien fra 1800-tallet, slik denne var overlevert i det medisinske fotografiet. Denne paret Rego med formspråk fra tidligmoderne visualiseringer av kvinnelige helgener og mystikere. Resultatet ble en serie portretter, alle av hennes foretrukne modell Lila Nunes, som har den kvinnelige kroppsligheten som tema og landskap. I disse, som Possessions I beveger den senere Lucian Freuds partikulære og kjøttfulle modellering seg i bakgrunnen som en selvsagt referanse – og Rego kommer på ingen måte svakere ut av sammenligningen; hun pakker disse tablåene inn et billedspråk som er hyperpresist i sin figurative foredling.

Den historiske intensiteten i bildene på Paula Regos retrospektive utstilling løfter de opp til en form for moderne politisk mytologi. Denne er, som fortelling, først og fremst feminint kodet; dette er kvinnenes verden. Det er deres vitnesbyrd – og deres hevn. Disse kvinnene er alt det århundrer med patriarkalsk formidlet kvinnehistorie ikke er. Hos Rego blir kvinnelig politisk, sosial og kroppslig verdighet og selvhevdelse re-konstituert. En slik sterk feministisk fortegning har tidvis blitt instrument til å overforklare, sogar avvise Rego som stor kunstner; «Kvinnekunstner» er blant de nedsettende klistremerkene stemplet på kunstnerskapet – og et totalt upresist som sådan.

Hun er først og fremst en briljant maler. En mektig maler.

Hverken mer eller mindre.