fbpx Postmoderne oppløsning og fruktbare forlis langs Randselva

Postmoderne oppløsning og fruktbare forlis langs Randselva

The Twist på Kistefos bukter seg som et sneglehus innvendig. Laure Prouvosts Work in Progress, 2021, renner som en elv av kvist og søppel gjennom lokalet. Foto: Arve Rød.
Det er mye å se både blant skulpturparkens tilvekster og på årets sesongutstillinger på Kistefos. Spektakulære The Twist vil derimot forbli en utfordring for både kurator og kunstverk.

Kistefos Museum, Jevnaker
Liquid Life
No Man Is an Island
Carol Bove: PASANASAP
Står til 17. oktober

The Twist åpenbarer seg som et Soria Moria mellom trærne i den åpne barskogen rundt Kistefos Museum. Den skinnende hvite og prisbelønte brokonstruksjonen vrir seg som en futuristisk saltomortale over Randselva. Den er som en postmoderne skulptur i seg selv – et uttrykk for en dynamisk samtidighet som både kompletterer og kontrasterer de pittoreske omgivelsene.

Som utstillingsrom er den mer problematisk, selv om, eller kanskje nettopp fordi, førsteinntrykket innvendig er nesten like overveldende. Den lange salen bukter seg foran meg som innsiden av et sneglehus, helt fram til motsatt ende, der en raus rekke vinduer åpner for utsikt over elva, skogen, og de gamle fabrikkbygningene i rød teglstein som utgjør det øvrige museumsområdet. Dermed blir det mer enn nok av oppmerksomhetskrevende inntrykk å ta av, som konkurrerer om fokus med kunstverkene.

Pierre Huyghe er en av samtidskunstens superstjerner. Liquid Life viser hans skulptur Mind’s Eye (B) fra 2021. © Pierre Huyghe/BONO 2021.
Foto: Vegard Kleven.

Laus i sømmene

Sommerens hovedutstilling, Liquid Life, satt sammen av Martha Kirszenbaum, svarer for så vidt til omgivelsene med sitt overgripende tema om flytende modernitet, økologisk bevissthet og et samfunn truet av postmoderne oppløsning. Det er store ord, og ikke noe de åtte kunstnerne makter å utfylle – her er helheten mindre enn summen av delene. Det innledende lydverket er talende i så måte. Den franske kunstneren Samsons collage av ulike musikkstykker og lyder fra trekronene oppleves litt motivløst og usammenhengende, og setter bokstavelig talt tonen for en utstilling som ikke helt får det til å henge ihop i sømmene.

Ane Graff og Sandra Mujinga er norske innslag blant et utvalg kunstnere som inkluderer storheter som den franske kunst-superstjernen Pierre Huyghe. Ikke alle verkene takler omgivelsene like bra. Mujingas grønne lysskimmer, som for et par år siden forvandlet de fire salene i Bergen Kunsthall til en truende, dystopisk-politisk scene, forsvinner nesten i det sommerlyse interiøret. Graffs The Goblets (Soil Edition), små jordhauger med stettglass inneholdende bakteriekulturer, mineraler og mer, framtrer i overkant forsiktig og dandert pyntelig. Verket som mest søker å virke i overensstemmelse med stedet og bygget, Laure Prouvosts Work in Progress, renner som en elv av søppel og kvist og kvast ned det skrånende gulvet gjennom salens midtparti, som et dystert, om enn noe klisjepreget bilde på hvordan våre livs elver nå ser ut.

No Man Is An Island i Nybruket, kuratert av Kate Smith, viser blant annet Fischli & Weiss’ Büsi (Kitty), 2001, og Grayson Perrys store billedvev The Walthamstow Tapestry fra 2009.
Foto: Arve Rød

Alle kattevideoers mor

Men er dette severdig da, vil man vel vite. Ja, for all del. Liquid Life byr på solide enkeltverker, for å trekke en kritiker-klisje opp av hatten. Dessuten kan jo Kistefos stille med så mye mer. Årets andre hovedutstilling er No Man Is An Island i Nybruket hvor man i større grad har satset på kunstnere og verk med etablert klassiker-status, som Ilya Kabakov, Grason Perry og den legendariske duoen Fischli & Weiss – sistnevnte med alle kattevideoers mor, den 20 år gamle Büsi (Kitty). Nærbildet av pus som drikker melk appellerer åpenbart til urinstinktene, noe duoen nok visste godt da de viste verket på megaskjerm på Times Square i New York for noen år siden – en temmelig selvsikker og sjarmerende vittig respons på stedet og situasjonen. Mon tro hva denne duoen hadde fått ut av The Twists elegante, men likevel påtrengende nærvær.

Carol Boves PASANASAP inntar en prominent positur i skulpturparkens nye område. Carol Bove, PASANASAP, stål og lakk, 2021.
Foto: Vegard Kleven.

Forvridd skrog

Uansett er det skulpturparken de fleste kommer for å oppleve. Den er også et «work in progress» med sitt stadig voksende arkiv av godbiter, stort sett hentet fra samtidskunstens øvre hyller. Årets nykommer er Carol Boves PASANASAP, en blanding av readymade og stålskulptur nydelig plassert blant trærne i parkens nye del.

Bove har hentet opp en forvridd del av skroget til et lasteskip som gikk til bunns i storm utenfor norskekysten i 2007. Skroget står som det var da det ble heist opp fra havet, med rifter og spor etter både det voldsomme forliset og ti år i sjøen. Bove har komplettert det rustne stålet med sin egen vridde stålform, et enormt, mattlakkert firkantjern som klemmer seg mot skipsvraket som var det laget av myk, klebrig plastelina. Kanskje er det en stedsspesifikk vri på The Twist, med glimt i øyet – den palindromiske ordlyden i tittelen, som også er «vridd» på midten, kan jo tyde på det. Eller kanskje er det mest et spill med form, materiale og opplevelsen av noe tungt og brutalt som kan bli lett og tøyelig som sevjefylte bjerkekvister. Definitivt er det en øyenslyst og et skue, og en mektig tilvekst til skulpturlandskapets etter hvert rike flora.

Stikkord