fbpx Kroppsøvelser

Kroppsøvelser

I Hilde Honeruds tolkning blir Moria-leirens ansiktsløse kropper bærere av en ambivalens som strekker seg ut over den akutte geopolitiske situasjonen de er maktesløse deler av. Hilde Honerud, GYM, 2021 © Hilde Honerud / BONO 2021. Foto: Christian Tunge.
Hilde Honerud trakterer motivene fra Moria-leiren med en billedlig ambivalens som nyanserer både dokumentarsjangeren og entydige politiske budskap.

Hilde Honerud
GYM
MELK, Oslo

Står til 13. juni

Et ganske synlig trekk i bybildet det siste året er alle treningsfolka. Nøden har lært hver ufrivillig korona-innesitter å spinne rundt på mer eller mindre improviserte treningsapparater i det urbane rom. Vi har stimlet rundt i parker og bakgårder og i tomme parkeringshus, hengt på stenger og stativer og enhver annen fast installasjon som har kunnet gjøre nytten. Vi – jeg er en av dem, så dette handler ikke om et distansert og snobbete kulturarbeiderblikk – har rullet på bakken, hoppet, løpt og kravlet på hver sti og over hver åpen gressplen til vårløsningens gjørme har stått oss til anklene, for å holde kontorkroppen og forfallet på avstand.

Sunne sjeler i sunne legemer, er idrettens motto. Orandum est ut sit mens sana in corpore sano, slik den romerske forfatteren Juvenal opprinnelig skrev det: «Vi må be om at sjelen er sunn i et sunt legeme». Mon tro om de unge menneskene avbildet i Hilde Honeruds utstilling GYM på galleri MELK har overskudd til å tenke på helsen i sjelslivet, der de er fanget i en tilstand av materiell nød og storpolitisk limbo langs Egeerhavets strender.

Hilde Honerud, GYM, 2021 © Hilde Honerud / BONO 2021. Foto: Christian Tunge.

Billedlig ambivalens

GYM er både en utstilling og en bok, og resultatet av Honeruds engasjement for flyktningene i Moria-leiren på øya Lésvos utenfor Hellas. Leiren tør være kjent for de fleste som den største – og etter manges mening den verste – flyktningleiren i Europa, med opptil 20 000 flyktninger fram til leiren brant ned i september i fjor. I løpet av de tre siste årene har Honerud samarbeidet med organisasjonen Yoga and Sports with Refugees, etablert i 2017, for å bidra til en mer human tilværelse for Moria-beboerne gjennom organisert sport. Resultatet er en serie fotografier som dveler ved detaljer og øyeblikkets positurer fra unge mennesker i leiren som utfører ulike gymnastiske øvelser, bedriver kampsport eller lærer å svømme i havet utenfor.

GYM kan ved første blikk kategoriseres under rubrikker som «sosialt engasjert kunst» eller dokumentarisk sosialkritikk. Den slags inviterer gjerne til refleksjoner om balansen mellom oppriktig engasjement på den ene siden, og en risiko for moralsk uangripelighet, forhåndsprogrammerte konklusjoner og kunst med to streker under svaret, på den andre. Men Honerud har traktert sine motiver med en åpenhet og billedlig ambivalens som nyanserer både dokumentarsjangeren og entydige politiske budskap. Rapporten fra en tragisk virkelighet pares med og balanseres mot komposisjoner der legemer strekkes og vris, og nærbilder av kroppsdeler og materielle overflater fra leirens improviserte og skjøre tekstilarkitektur framstår som kubistiske form- og perspektivøvelser. GYM åpner slik for en bredere anlagt tankevandring og sjelelig introspeksjon.

Hilde Honerud, GYM, 2021 © Hilde Honerud / BONO 2021. Foto: Christian Tunge.

Abnorme kropper

I Honeruds tolkning blir leirens unge, ansiktsløse kropper bærere av en ambivalens som strekker seg ut over den akutte geopolitiske situasjonen de er maktesløse deler av. Enkelte motiver har fått en røff behandling i Photoshop, anatomien er ytterligere forvridd, oppstykket og maltraktert, og deretter satt sammen igjen til abnorme, men likevel estetisk forskjønnede, nesten fashion-chice, gåtefulle skikkelser. Disse bildene, som står som de sterkeste i utvalget på MELK, understreker og forsterker de desperate og i mange tilfeller sikkert også fåfengte forsøkene på normalitet i Morias ekstreme hverdagsvirkelighet.

Hilde Honerud, Installasjonsbilde av utstillingen: GYM, 2021 © Hilde Honerud / BONO 2021. Foto: Christian Tunge.

Samtidig åpner utstillingen for å se et slektskap, på et mer allmennmenneskelig og eksistensielt plan, til vedlikehold og perfeksjonering av kroppene også her hos oss. Den fysiske fostringen blir sånn forstått et mer universelt forsvarsverk mot verdens vilkårlighet og tidens gang, også i våre mer privilegerte og forutsigbare liv.

Stikkord