MALERNES MALER

Arvid Pettersen: Til skue
KODE, Bergen
Utstillingen står til 12. september

Rommet og tiden

KODE 2 ble bygget som en «hvit kube». Interiørdesignerne Vera & Kyte yter mostand mot denne kjølige og strenge estetikken. De har forvandlet utstillingssalen til små, intime rom og gitt veggene farge. Ved inngangen henger en serie malerier av stoler av det gammeldagse, polstrede slaget. Jeg liker best den gule stolen, med et innpakket maleri i bakgrunnen. Det minner oss om noe Matisse en gang skal ha sagt: God kunst er som en behagelig lenestol; øyene finner ro og hvile.

Stolene er fra 2021. Utstillingen begynner altså med slutten, og følger ikke kronologien. Et usedvanlig godt valg av kuratoren, Gabriel Johann Kvendseth, som har gjort malerier fra 1980-tallet og nyere tid til utstillingens tyngdepunkter. Kan det være noe i disse verkene som sprenger tidens rammer?

Ode til tradisjonen

Pettersen er sterkt knyttet til maleriet. Vi merker hans forkjærlighet for de klassiske modernistene, som var opptatt av maleriet som medium. Motivet er bare et påskudd for å ta frem pensel og palett. Manet trengte ikke mer enn en bunt asparges, Pettersen har funnet en sko. Når vi kikker på maleriet fra 1985, blir vi fascinert, som om vi ser noe for aller første gang.

Pettersen arbeider med tradisjonelle sjangre som stilleben, interiører, landskap og portretter. Det er ingen tilfeldighet at det er så mange gamle statuer og hoder på antikke sokler. Men hvorfor er noen av dem knust og ligger i ruiner?

Forbud

Skog står det på et rødt skilt midt i maleriet av et skogholt. Det er festet til nettinggjerdet som ødelegger utsikten og hindrer oss i å komme inn. Vi må selv gjette oss til grunnen. Er det privat eie? Militært område? Det minner om andre malerier, som Hav, hvor motivet er krysset ut med sorte penselstrøk. Pettersen er nesten besatt av å destruere tradisjonens motiver. I 1981 gikk han til og med til angrep på sine egne lerreter som ble skåret opp med kniv.

Den franske filosofen René Girard hevder at mennesket drives av et mimetisk begjær.

Vi begjærer det andre begjærer, uansett hva det er. Akkurat som på Facebook, hvor alle trykker på de samme «likes». Pettersen gjør opprør mot den unisone enigheten om hva som er vakkert og interessant, verdig et maleri. Han vil ikke gå i flokk. Allikevel påstår han at de selvpålagte forbudene har brakt ham nærmere tradisjonen. Hvordan kan dette henge sammen? Kanskje setter det ham på sporet av skapelsens gåtefulle øyeblikk, når penselen får lerretet til å gnistre av liv.

Ved veis ende

Pettersen tilhører en generasjon kunstnere som lærte å male uten teoretisk skolering. Ferdighetene er intuitive og kroppsliggjorte, de sitter i hånden og øyet. Han fortjener en plass i førstedivisjonen av norske malere. Skal vi sette ham på sokkel? Før vi svarer, bør vi ta en titt på Nature Morte fra 1985, som er malt med et humoristisk blikk. En skøyteløper står og vipper på pidestallen, som om han har mest lyst til å stige ned.