Når verden krakelerer

Trondheim
Kjøpmannsgata Ung Kunst
Eigil Nordstrøm
Alt skal males til støv
Utstillingen står til 4. januar 2026

Et svært bilde dekker det meste av inngangen, og man må gå rundt det. Men ettersom det ikke bare henger der, men likt en dorull som er blitt traktert av en glad katt liksom renner ut over gulvet, er man i tillegg nødt til faktisk å tråkke på bildet på veien inn til utstillingen. Et svært anti-musealt kuratorisk grep og et nærmest diabolsk påfunn. Ikke akkurat noen armlengdes avstand-prinsipp eller "ikke stå for nær kunsten" her, nei. Smart i dette tilfellet, spør du meg. Man skjerper seg betraktelig. Grepet påvirker deg, selvfølgelig, og på en måte forbereder det deg til det som venter bak.

Nå har jeg så vidt vært borti kunstnerskapet før, så jeg forventer meg – mer eller mindre bevisst – en energisk og ekspressiv fremgangsmåte, og et maleri som kanskje maner frem følelsen av at det begynte å regne noe jævlig når man var ute på skauen og skulle plukke blåbær. Men, selv om det kanskje er en riktig beskrivelse, blir den utilstrekkelig her. Absolutt alt er skrudd opp noen hakk i intensitet, og denne serien – noen av de i tyrannisk størrelse på flere meter – formidler på samme tid den type fokusert bevegelse som bærer med seg fornemmelsen av at noe ettertrykkelig faller på plass, og at de selv kan se ut til å befinne seg i en tilstand av fullstendig fragmentering. Det å innledningsvis være nødt til å tråkke på et arbeid gjør at man gjennom utstillingen er obs på den type ting. Konsekvensen av at ting faller på plass kan se ut til å være at ting faller helt fra hverandre. Fordi. Skal man forstå disse sprekkene som sprekker, eller som et helt vilt kaotisk grenverk der ute i naturen? Eller er det fugene i yndlingskoppen etter man limte delene sammen igjen etter et uhell? Flaten til eldre temperamalerier på lageret i et museum, hvor konservatoren er notorisk opptatt med andre ting? Alle disse mulighetene er relevante vil jeg si, særlig hvis man tar i betrakting hva dette faktisk er – fordi rent teknisk styrer det ut i en bare til dels etablert fremgangsmåte. En progresjon hvor konvensjonelle metoder ikke lenger strekker til for å oppnå det tilsiktede. Underlaget er enten jute, presenning, tildekningsmatte eller et håndkle. Allerede der skjønner man at dette i en viss forstand handler om å overvinne en materiell motstand i prosessen, og hvorfor akrylmaling, sammen med diverse plastikk og fotokopier, blir et fornuftig valg i forhold til disse verkenes varighet. Oljemaling ville ført til ymse uheldige kjemiske konsekvenser, som i beste fall ikke hadde endt i fullstendig destruksjon i løpet av noen år.

Bruken av collage i denne flommen av maling er både desorienterende og besnærende. Komponentene går opp i en enhet hvor man må se nøye etter hvis man er opptatt av hva som er hva. Som i det på alle måter overveldende og veldig blå maleriet som nesten må kalles et hovedverk i sammenhengen; Sorgearbeid, fra 2025. Ikke bare fordi det – sett bort fra den innledende 15 meter lange Materialisering (2025), som vi altså har gått på for overhodet å komme inn – er det største verket i utstillingen med sine 413 x 513 cm, men fordi det både ser ut og føles som en referansetung bøtte kaldt saltvann rett i ansiktet. Det er her man aner noen av de kunsthistoriske forbindelseslinjene; Miksen av maling og blå bølger fra en printer hinter til det uberegnelige havet J.M.W. Turner gjorde til sitt. Utførelsen – og ikke minst størrelsen – legger seg i rett nedstigende ledd fra Jackson Pollock's Blue Poles. Sistnevnte ser for øvrig ut til å ha spilt en avgjørende rolle generelt; dette her er tross alt ikke et forsiktig maleri, og mye av det bærer preg av å ha blitt til i en viss hastighet. Det forhindrer ikke at det noen ganger blir finstemt og tilbakelent magisk. Som når fotoet av en ung gutt (kunstneren som ung?) dukker opp i en koloristisk øvelse i blåtoner, og hvor det blir nær sagt umulig å fastslå hvor malingen begynner og slutter. Den gjør jo heller ikke det – jeg kan vanskelig forestille meg dette her som noe som lar seg avgrense med sånne irrelevante påfunn som begynnelse og slutt. Kunsten vil bestandig være eldre enn kunstneren. Og yngre.