Skulpturelle arkitekturmodeller

Warburg-modeller på Blaker
Guttormsgaards arkiv
Blaker gamle meieri, Blaker
Står til 6. juni.

Aby Warburg (1866-1929) er en av de mest fascinerende skikkelsene i nyere kunsthistorie. Flere har også latt seg inspirere av ham utenfor kunstens engere krets, deriblant filosofen Walter Benjamin og minneforskeren Frances Yates. Hva er det som gjør ham så interessant? For min egen del er det hvordan han setter individet i fokus og hvordan han tenker tradisjon: for ham beveger former seg gjennom rom og tid både i og utenfor kunstverk.

Gester fra antikken, for eksempel, overlever, ifølge ham, ved å forplante seg gjennom kunstverk og annen visuell kultur. Denne tanken om kunsten som en minnebank hvor fortiden sameksisterer med nåtiden er dypt fascinerende og noe man ikke blir ferdig med så lett.

Bevegelig kunsthistorie

Warburgs Mnemosyne-atlas (1924-1929) fremstiller kunsthistorien gjennom et sett plansjer som illustrerer hvordan former beveger seg gjennom historien, men kan flyttes på, slik at betrakteren skriver seg inn i selve bevegelsesrommet, og blir en aktør i historiefortellingen. Denne tanken er gjennomgående hos Warburg også i andre prosjekter, blant annet, som denne utstillingen viser, i hvordan hans boksamling organiseres og byggene han arbeidet i ble utformet.
 

Warburg-modellene i Guttormgaards arkiv, Blaker gamle meieri, mai – juni 2021.
Fotograf: Kunstdok / Tor S. Ulstein.

Vi presenteres for syv forskjellige modeller av bygninger som har huset Warburgs boksamling, deriblant et skip, som bragte samlingen til London, og et vanntårn i Hamburg som Warburg fikk omgjort til et planetarium som også fungerte som galleri.

Kosmologiske modeller

Kunsthistorikeren Fritz Saxl samarbeidet med Warburg om å lage en utstilling her om relasjonen mellom astronomi og astrologi, som opptok dem begge. De laget forskjellige avdelinger, eller stasjoner, hvor de forteller en mangslungen historie om hvordan mennesker har strukturert sine tanker om kosmos fra gamle Egypt til Kepler. Utstillingens utforming er ikke bare i dialog med arkitekturen, men en integrert del av den, slik at det særegne rommet tilføres en nærmest rituell karakter. I selve utstillingen kan vi også se dioramaer, billedfremvisningsbokser, hvor andre lignende rom presenteres.

Modellene i seg selv, i denne utstillingen, er ikke verdens mest spennende ting, som objekter betraktet; det er historiene rundt som bærer dem frem. Når man blir kjent med dem vekkes de til live og blomstrer. Så pass på å alliere deg med noen som kan fortelle.

Manglende aktivering

Likevel forundres jeg over hvorfor ikke Warburgs ideer er brukt mer i selve utstillingen. Warburgs tanke om kunsthistoriens bevegelighet ser vi ikke så mye til her, noe som er synd for de korresponderer jo med både modellene og tankene om biblioteket. Jeg forundres også over at ikke Guttormsgaards samling har blitt mer aktivert i sammenhengen: den blir en kulisse. Gjenstander fra samlingen står riktignok rundt i rommet, men tilsynelatende uten forbindelse med modellene. Det er jo åpenbart en grunn til at utstillingen legges til nettopp Blaker og denne samlingen: Guttormsgaard var en samler og historieforteller i tråd med Warburg.

Men uansett mangler, er dette en stimulerende kobling, selv om man – med mindre man får med seg en av de habile vertene på turen – må gjøre mye av denne jobben selv. Warburg, som lenge har vært en yndet figur for kjennerne, kan med stor fordel også bli et kjent navn for et større publikum, siden hans begrep om kunsthistorie bryter ut av de rigide kunstfortellingene vi vanligvis opererer med.