fbpx Sommerflørt med Nasjonalmuseets samlinger

Sommerflørt med Nasjonalmuseets samlinger

Dronningens Kunststall. Der noen vil finne monteringen uryddig vil andre finne den spennende og utfordrende. Hvem skulle tro at Picassos fantastiske gitar skulle vises her? Foto: Øivind Storm Bjerke.
Det måtte forsinkelser i byggeprosessen, direktørskifte og en pandemi til, for å få Nasjonalmuseet til å kaste seg rundt og gjøre verkene fysisk tilgjengelige. Dette før vi glemte at det finnes originaler bak de digitale bildene på museum.no.

Blaafarveværket
Sommereventyr
Nasjonalmuseet på Blaafarveværket
Står til 26. september

Dronning Sonja KunstStall
Kunstaudiens
Nasjonalmuseet i Dronning Sonja KunstStall
Står til 12. september

Kunstnernes Hus
Rites of Passage
Nasjonalmuseet på Kunstnernes Hus
Står til 1. august

 

Blaafarveværket, et sommereventyr

Blaafarveværket har brukt femti år på å innarbeide et varemerke, som kjennetegnes av å være et kunst- og kulturtilbud og et utfartsmål rettet mot et bredt publikum. Et publikum som søker kombinasjonen av et vakkert sted med en interessant historie, opplysning, dannelse og estetisk opplevelse. Besøk på en sommerutstilling, er for mange identisk med å tilbringe en dag på Blaafarveværket. 

 Fra starten av har samarbeidet med Nasjonalgalleriet og nå Nasjonalmuseet, vært en bærebjelke i utstillingsproduksjonene. Kronet av årets parade av bilder som utgjør del av ryggraden i enhver standardfremstilling av norsk kunsthistorie. Utstillingen er tematisk ordnet. Norsk kultur og folkeliv er et av de viktigste temaene i 1800-tallets norske kunst, som del av utviklingen mot en demokratisk samfunnsorden som hviler på nasjonalstaten. I salen med tema «Livet og kunsten», finner vi Adolph Tidemands Haugianerne fra 1848 i en ende og Gustav Wentzels Dans i Setesdal, 1891 i den andre enden. Bildet viser at Wentzels produksjon der han tar inntrykk av Kitty Kielland og hennes stemningslandskaper, med Sommernatt 1886 som hovedverket, har vært undervurdert. Det andre store tema er naturen. Blant 1890- tallets ny-romantikere slår Sohlbergs glassklare blikk nesten i hjel Halfdan Egedius duse poesi.

 Vi får en sjelden anledning til å komme tett inn på bildene i de små, intime rommene. Nedsiden er at stue-preget gir en assosiasjon til hjemmekos. Det nøytraliserer det radikale innholdet de fleste bildene hadde før de ble ikoner, både kunstnerisk og politisk. Bohemrommet er et eksempel. Det blir litt klamt med den lakserøde veggen. Hans Jæger i slapp positur, kaster et lett sløret blikk på verden gjennom lorgnetten. Wentzel er denne utstillingens overraskelse. Hans Sjakkspillere fra 1886, overskygger det meste annet i salen som bærer frem temaet «Bohemene». Wentzel stiller opp mot mesterverker signert Krohg, Munch og Thaulow og går av med seieren som mesternes mester.

Anette Anker (1851 - 1885): Fra Nevlunghavn, 1880, olje på lerret, 43 x 69 cm. En ukjent perle i perleraden av kunstverker på Blaafarveværket.

De mindre kjente verkene er tidsriktig, fortrinnsvis signert kvinnelige kunstnere. Annette Ankers livlige skildring av Nevlunghavn fra 1880 finner sin «naturlige» plass innenfor den etablerte kanon av norske kystlandskaper. Ikke minst forteller innplasseringen av figurgruppene om et godt blikk for å se sammenhengene mellom figurene, kjønn, alder, arbeid og kulturmiljøet i fiskerlandsbyen i Vestfold. Bildet peker på at vi her har gått glipp av flere betydelige kvinnelige talenter som følge av datidens kjønnsbestemte rollemønster. Et rollemønster som blant borgerskapets øverste sjikt ga lite spillerom for yrkesutøvelse, for annet enn omsorgsarbeid, barn og husstell. Noe det for øvrig ikke blir gjort noe stort poeng ut av i presentasjonen av kunstneren.

Picasso på audiens i Dronningens stall

Valget av tittelen «Audiens» på utstillingen, peker på et maktforhold, der Nasjonalmuseet har fått lov til å slippe til og bli sett av den kongelige personen. Vi som publikummere får, mot en beskjeden sum, lov til å overvære møtet. Dronning Sonja brenner utvilsomt for kunsten, men det å fremheve inkongruensen i maktforholdet, er kanskje ikke den beste formidlingsstrategi?

Fra utstillingen Audiens i Dronning Sonja KunstStall. Foto: Øivind Storm Bjerke.

Som utstillingsarena er rommet bedre egnet til å vise gjenstander enn bilder på vegg. Det er et fornuftig valg å dele rommet opp i små temagrupper. Ulike kunstneriske teknikker, sjangere og stilretninger føres sammen på tvers av kronologi. Utstillingen viser de spennende mulighetene som åpner seg, straks man er villig til å sette til side innarbeidede og selvfølgelige sammenstillinger av enkeltverkene og heller spille på lag med forutsetningene i rommet, enn tvinge igjennom et dogme om hvordan et utstillingsareal ideelt skal være. Hvem skulle tro at Olaf Isachsens bilde av en pike under et syrintre skulle fremstå som mer malerisk forløst og radikalt enn Berthe Morrisots vaskestamp ved Seinen? Gustav Wentzels naturalistiske bilde av en morgenfrokost i en borgerlig stue, der lyset flommer inn, truer med å stille Munchs bilde der den friske vårbrisen fra et åpent vindu blafrer i en gardin, i skyggen. Picassos lekne og subtile strengelek på en kubistisk gitar, er ikke hva vi forventer å oppleve i en dunkel bås på stallen. Bildet finner seg vel til rette i selskap med en burlesk dekorert urne av Andreas Schneider.

Kuratorisk fremstår Kunststallen som freidig og frisk, noen vil si overlesset og kaotisk. Monteringen er mer inspirert av en velutstyrt designforretning, enn et kunstmuseum. Men, så er da også nettopp varehus og designforretninger i dag relevante referanser for alternative utstillingsstrategier. 

Monteringen på Kunstnernes Hus tar på alvor ideen om at kunstrommet er å sammenlikne med å komme inn i en kirke. Her hersker høytid og alvor. 

Kunstnernes Hus og valgets kvaler

De viktigste utstillingene i Kunstnernes hus historie har røsket opp i forestillingene om hva som kan være kunst. Vi aner at utstillingen på Kunstnernes hus gjenspeiler en refleksjon over at et altfor nært samarbeid med Nasjonalmuseet er et tveegget sverd for en institusjon som vil oppsøke utfordringer og bidra til forandringer. Det må for all del ikke oppfattes som at Kunstnernes Hus kan bli tatt til inntekt for en herskende orden og god smak.

Strategien man har falt ned på, er å gi nytt perspektiv på etablert kunst, gjennom uventede sammenstillinger. Harald Sohlbergs ikoniske litografi av maleriet «Vinternatt i fjellene» stilt sammen med Mathias Faldbakkens video Getaway, av villmannskjøring med livet som innsats, er en poengtert påminnelse om at beslektede ideer kan gis vidt forskjellig kunstnerisk form. Sohlbergs utflukt til vinterkulden i Rondane resulterte i et bilde som handler om liv og død. Strabasene påførte ham dessuten kroniske helseplager.

Kunstnernes Hus var i Norge et foregangseksempel på idealet om utstillingsrommet som en nøytral hvitmalt eske. Grepet med å male veggene i en mørk farge, så hvert enkelt objekt må lyssettes for i det hele å bli sett, er i postmodernismens ånd.  Det setter det enkelte verket i fokus, samtidig som det gir en opplevelse av kunstens rom som noe opphøyet og hellig. Kunstreligiøsiteten florer som en form for erstatningsreligion, så her er presentasjonen på bølgelengde med tidsånden.

Institusjonene som kultur- og tradisjonsbærere versus steder for eksperimenter og diskusjoner

Vi er inne i en tid der krav stilles til at kunst skal være noe mer enn kilde til estetisk opplevelse, glede og opplysning. Nasjonalmuseets invitasjon ga en unik sjanse til å rette et kritisk blikk på både sin egen institusjonsrolle og Nasjonalmuseet som motpart. Av de tre institusjonseksemplene fastholder Blaafarveværket ubesværet en tradisjonell oppfatning av kunsten som en del av limet i en felles kultur. Dronning Sonja KunstStall og Kunstnernes Hus problematiserer presentasjonen av kunsten, uten at de bryter radikalt med en etablert forståelse av det kunstneriske materialet. Nasjonalmuseets ønske om å nå ut med sin kunst, er fortjenestefull, men kunne med fordel inngått i et samarbeid også med institusjoner med et sterkere ønske om å benytte anledningen til å granske både museet og seg selv med et mer kritisk undersøkende blikk.