Sedat høstutstilling

Kunstnernes Hus, Oslo
Høstutstillingen
Står til 17. oktober

«Høstutstillingen er fantastisk.» Slik åpner juryleders tekst i katalogen for Statens 134. kunstutstilling, som slo opp dørene på Kunstnernes Hus denne helga. Som utstilling betraktet er det vel så som så med den sannheten, og årets utstilling faller inn i kategorien traust og trygg, slik vi har sett det mange ganger tidligere.

Som begivenhet er den derimot et skue og et diskusjonsemne, enten man er for eller imot. Selv er jeg vel for en såkalt «nittitallist» å regne, utdannet og oppfostret i 1990-åras institusjonskritikk og gryende profesjonalisering av norsk kunstliv. Den gangen ble Høstutstillingens juryordning og frie innsendelsesrett først og fremst betraktet som et problem. Var du ung kunstner med ambisjoner, gjorde du best i å holde en eventuell deltakelse langt unna CV-en. Seinere generasjoner har tatt atskillig lettere på det, og de siste åra kunne det virke som den tilårskomne salongen først og fremst skulle bli debutantenes arena.

Kjente signaturer

Det umiddelbare inntrykket av årets 118 verk fra nesten like mange kunstnere er følgende: Aldersspredningen er virkelig stor; i den forstand kan man med rette snakke om det «tverrsnittet» av norsk kunst Høstutstillingen alltid sikter mot. Eldste utstiller, Liv Dessen, er født i 1935 og yngste er, om jeg ikke tar feil, 24-årige Irene Kaltenborn. Dernest legger man merke til mengden av kjente navn. Her finnes karakteristiske og lett gjenkjennelige signaturer som Ida Lorentzen med ett av sine menneske- og møbeltomme interiører, malt i varme hudtoner (Looking Into the Light). Foran er en skulptur i finér av Hilmar Fredriksen, Diagonaler, som med svarte og hvite flater mot hverandre blir en slags kubistisk-konstruktivistisk «strukturanalyse». Videre innover salene finner vi Hilde Svalheims maleriske barneskildringer (Sommer), Paul Brands maleri Pytagoras, et digitalt naturfotografi av superveteran Morten Krohg og et diptyk i akryl av Synnøve Persen, for å ta noe.

Ny og gammel formalisme

Mer interessant er det at utstillingen så gjennomgående preges av øvelser i formalistisk komposisjon. Her er beskjedne mengder dagsaktuell politikk, og desto mer geometrisk abstraksjon og utforskninger av flate, vinkler, materialer, farge og form, i maleri, skulptur og objekter, og ikke minst i utstillingens mange tekstilarbeider. Det er bemerkelsesverdig i seg selv, og antakeligvis et resultat av de siste årenes nymodernisme og nymaterialisme.

Ikke minst er det uunngåelig å notere seg at det omtrent ikke er forskjeller å merke i stil og visuell orientering de ulike generasjonene imellom. Mitt umiddelbare inntrykk da jeg entret salene på Huset var derfor både at utstillingen virker litt gammeldags og noe man kunne oppleve å se sånn rundt 1990 engang ­– før alskens postkonseptualisme og performance og generell ikonoklasme snudde opp-ned på så mye også i norsk kunst – men at den kanskje litt paradoksalt og nettopp derfor også er ganske tett på tidsånden.

Det er slik ganske morsomt å gjette alderen på de ulike kunstnerne – jeg tør vedde på at du vil finne det like vanskelig som meg å se noen umiddelbar generasjonsforskjell på Ragnhild Monsens (72) geometriske former i vev og 34-årige Matilde Westavik Gaustads Varmen, en slags betenkning over brutalistisk arkitektur i ull og bomull. Blant de mange øvrige verkene man med mer eller mindre rett kunne skuffe inn i sekkebetegnelsen «nyformalisme» finner vi Lykke Frydenlunds vinkelrette Tegning 10 februar 2021, Bente Særtrangs tekstilkomposisjon Legacy of B III og Daniel Perssons silketrykk og temperamaleri Giorgettos høst. Og 85-årige Mai-Bente Bonnevies fargeintense De kommer gjerne om natten kunne man vel dessuten plassert på et hvilket som helst av byens kuleste unge, kunstnerdrevne utstillingsrom, uten at noen ville heve et øyenbryn.

Subtilt og vakkert

Konklusjonen blir vel – med forbehold om at et kommende performance-program kan inneholde et dristig spark eller to – at Høstutstillingen ikke varter opp med det helt store dramaet i år. Den er høflig og veloppdragen, litt sedat, og opptrer som et litt kjedelig, men i bunn og grunn helt ålreit bekjentskap for et par timer.

Er man likevel på utkikk etter annet enn behersket formbehandling, anbefales to av utstillingens lydarbeider. Kim Hankyuls The Tempest er en kinetisk lydskulptur der mekaniske armer mot store metallplater, mikrofoner og strobelys skaper en mellomting mellom lyden av et sjamanistisk ritual og høststormens lyn og torden. Et både spektakulært og flott verk, som får en mer finstemt og nedtonet partner i Noëlie de Raadts Soundscape N°III, en mengde bittesmå høyttalere montert i mønster på veggen, som spiller av subtile lyder av vann i ulike former. Vakkert både som form og innhold, dette.

Straks utenfor støter du på Einar Grindes veldige Triumf, det kanskje mest fotogene verket av alle i år. Et antall liggende hester av plastmateriale danner en portal som sakte blåses opp og tømmes for luft. Det må tolkes som en elegi over tapt storhet og fortid, slik hesten i kunsthistorien jo gjerne forbindes med makt og orden. Det kan også forstås som et hint om Høstutstillingen som en død hest som stadig forsøkes vekket til live, og som for en stakket stund reiser seg og fyller rommet og sinnene.